Dagbladet



Høyre kan ikke felle Gro fordi hun driver god høyrepolitikk i Vital-saken. Dessuten har Høyre vedtatt totalfredning av henne til neste høst.

Frykten for Anne

Av ARNE FINBORUD

Anne Enger Lahnstein er den beste garantien for at det ikke blir regjeringskrise før stortingsvalget neste høst. Så lenge Gro ikke gjør statskupp, kan hun gjøre hva som helst uten at det får parlamentariske konsekvenser. Det viser Vital-saken. Dette er Annes skyld. Eller rettere sagt: Frykten for henne.
Så lenge Anne Enger Lahnstein står øverst på lista over alternativer til Gro, vil Høyre sørge for at det ikke blir noen regjeringskrise. Tanken på en krisesituasjon med Lahnstein i hovedrollen er det reneste marerittet for Høyre. Og så lenge Senterpartiet er Stortingets nest største parti, vil denne situasjonen bestå. Høyre vil stå på sidelinja og må velge mellom en Anne-ledet sentrumsregjering og en ny Gro-regjering. Det vil være ren katastrofe uansett. Ikke før høsten 1997 kan velgerne redde Høyre ut av en slik krise. Da kan partiet gå inn i rollen som førsteutfordrer til Arbeiderpartiet.
· · Frykten for Anne forklarer hvorfor Jan Petersen avblåste stormløpet mot Sigbjørn Johnsen straks Vital-avgjørelsen forelå tirsdag kveld. Høyre er tvunget til å bøye av. Derfor får det åpenbart ingen alvorlige konsekvenser for regjeringen at den frekt og freidig går mot stortingsflertallet i en så viktig sak. Det blir bare noen skrubbsår for Sigbjørn, men det har han mange av fra før.
· · Nå er det ikke så sikkert at lysten på regjeringsjakt er så stor i sentrumspartiene i Vital-saken heller. For dem er tross alt den nest beste løsningen blitt resultatet. Vitals salg til utlandet er hindret. Men det er enda større grunn til å spørre om Høyre hadde en god sak. Etter alle tradisjonelle definisjoner er det reinspikka høyrepolitikk regjeringen har satt ut i livet. I denne saken har Høyres stortingsgruppe forsøkt å bremse regjeringens høyredreining. Den lyktes bare ikke. Og kan vel være glad for det.
· · For dette var ingen god krisesak for Høyre. Det skulle tatt seg underlig ut om Gro ble kastet til høylytte protester fra mesteparten av næringslivets ledere samt Kåre Willoch, Arne Skauge og Anders Talleraas. Det kunne fort blitt helsprekk. Regjeringens begrunnelse om at et avslag ville satt bom for norske finanskonsern og ført til kapitaltørke for dem, er som en festsang på NHOs årsmøte. Så får det ikke hjelpe at et avslag derimot ville vært helt i samsvar med norsk lov og spilleregler fastsatt av Stortinget. Et avslag til Aegon ville heller ikke vært noe brudd med EØS-avtalen. Eierbegrensningen på ti prosent er ikke diskriminerende mot utlendinger. Hvis regjeringen mener alvor med sin begrunnelse, må eneste konsekvensen være å oppheve dagens regler. Ellers er de bare skuebrød.
· · Alt tyder på at Høyres ærend i denne saken var en straffeekspedisjon mot statens eierskap i norske banker. Med Vital i sekken blir staten med sine 70 prosent i DnB altfor mektig. Men Sigbjørn Johnsen vil ikke selge seg ned under 50 prosent, og får støtte av sine verste kritikere i Vital-saken for det. For nå gjelder det nasjonal kontroll, som med EØS-avtalen bare kan trygges med statlig eierskap etter Hydro-modellen.
· · Nå kan vi oppleve at Høyre gjør privatisering av DnB og Kreditkassen til en merkesak i valgkampen, og får støtte bare av Carl I. Hagen. Da kan Jan Petersen ha blikket sitt festet så mye han vil på 1997. Noe regjeringsalternativ får han ikke til på den måten.
· · Så kan vi undre oss over hvorfor Vital ble flagget til salgs. Når de offisielle begrunnelsene om strukturendringer og markedsposisjoner betviles av så mange, skyldes det at mennene bak salgsplanene visste at de ville håve inn en vakker profitt som aksjonærer. Men de visste også at de ikke hadde frihet til å selge til hvem som helst, slik eiere i andre selskaper kan gjøre. Så fulgte de heller regelen om at det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse, skaffet seg en kjøper, og vant fram. I dagens situasjon var ikke det noe stort politisk vågestykke. Fjorårets overskudd på 2,5 milliarder viser jo at det ikke var noe påtrengende behov for Vital å skaffe seg nye eiere.





© Dagbladet, 25. januar 1996