Av HALVARD C. HANSSEN
Drømmene om Stor-Serbia og Stor-Kroatia er trolig sterkere enn drømmene om fred, men det store underet i Bosnia er at freden, som ble undertegnet i Dayton, fortsatt holder. Utplasseringen av 60 000 soldater fra Nato har skjedd uten motstand fra de tre folkene, som for et par måneder siden slaktet hverandre med utilslørt hat og dårlig skjult glede.
· · Det amerikanske fredsdiplomatiet har gitt bosnierne et grunnlag for fred ingen torde drømme om for et halvt år siden. Fortsatt går kvinner, barn, unge og gamle menn sultne til sengs. Fortsatt fryser de i overfylte leiligheter i utbombede hus, men de risikerer ikke lenger livet når de går på skolen eller går ut og forsøker å skaffe seg mat eller ved. Kyniske kommentatorer kan skrive at freden ikke kan vare. Andre kan skrive at den ikke er rettferdig. Men granatene faller ikke lenger over fattige hjem og dreper ikke uskyldige barn.
· · Dayton-avtalen har så langt vært en av de største diplomatiske seirer etter annen verdenskrig. Bill Clintons første suksess på den internasjonale arena kan likevel tvinge ham til fortsatt amerikansk engasjement i Bosnia ut over det ene året han har lovt Kongressen ikke å overskride. Bordet fanger, og det er vanskeligere å trekke seg fra en suksess enn fra en katastrofe. Freden kan ryke den dagen Nato trekker seg ut, og Clinton kan bli tvunget til å revurdere engasjementet i Bosnia allerede til høsten. Kanskje vil han ha mindre problemer med å opprettholde de store amerikanske styrkene ut over ett år hvis han får en periode til og ikke lenger trenger å bekymre seg om gjenvalg. Det er kanskje mer nærliggende at USA forsøker å overtale sine Nato-allierte i Europa til fortsatt å garantere freden med betydelige militære styrker, eventuelt med amerikansk luftstøtte. Problemet er at de europeiske stormaktene ikke har amerikanernes prestisje verken i Beograd, Zagreb eller Sarajevo.
· · Mange håper at gjenoppbyggingen av landet, valg og nye politiske institusjoner vil gi grunnlag for varig fred. Skeptikerne stiller spørsmål om hvordan en bosnisk regjering for eksempel skal drive felles utenrikspolitikk for muslimer, serbere og kroater når serberne har sine venner i Beograd og Moskva, kroatene i Zagreb og Berlin og muslimene - i Ankara og Riyad? Det virker nokså umulig, men selv en utenrikspolitikk fylt av motsetninger vil være langt bedre enn den «utenrikspolitikken» de tre folkene har ført de siste åra.
· · Kanskje er det nå virkelig omfanget av tragedien går opp for folket. Bosnia er bombet tilbake til tida etter annen verdenskrig, og gjenreisingen vil kanskje ta en generasjon. Bosnierne hadde nettopp begynt å nyte fruktene av 40 års gjenoppbygging da serberne slapp krigen løs.
· · Kanskje kan løftene om 40 milliarder kroner til gjenreising samle serbere, kroater og muslimer om den bosniske regjeringen som skal administrere hjelpen. Men vil det i løpet av bare ett år være mulig å få partene til å samarbeide om gjenreisingen av elektrisk forsyning, gass, veier og annen infrastruktur på tvers av de nye etniske grensene?
· · Hovedspørsmålet er likevel om menneskene fra de tre folkene kan forsøke å legge krigen bak seg. De må forsøke å glemme sine døde, selv de som ligger i massegraver i Prijedor og Srebrenica. Bosnierne må en gang begynne å tenke mer på framtida og de levende enn på historien og de døde. Først og fremst må de hjelpe sine egne flyktninger. I det lille landet er det i dag over 3,6 millioner av dem. Bare noen ganske få kan regne med å få tilbake hjemmene de ble drevet fra.
· · En avgjørende prøve på fredens muligheter blir om menneskene igjen kan begynne å hilse på hverandre. Ved «Brua for brorskap og samhold» som i fire år har delt Sarajevo og ved andre grenseoverganger. Det kan ikke 60 000 soldater fra Nato lære dem.
