Av GUDLEIV FORR
Når Arbeiderpartiet henter sine utredere i Venstre, beror det ikke på tilfeldigheter. Både Gerhardsen og Gro har sett det maktpolitisk formålstjenlig å henvende seg til uavhengige og styringslystne folk med solid basis i de moderne sosialvitenskapene. Arbeiderpartiet har utmerkede mennesker selv og tar dem så visst i bruk. Men ved korsveier, når takt og retning skal skiftes i reformarbeidet, trengs frittstående ånder som kan gripe an arbeidet frigjort fra særinteressenes trykk og kav.
· · Derfor er det ingen tilfeldighet at den nye landbrukspolitikken og den nye bistandspolitikken er utredet av professor Håvard Alstadheim, at den nye trygdepolitikken er utredet av den erfarne internasjonale tjenestemannen Jon Ola Norbom og at den nye overføringspolitikken til kommunene er utredet av Jørn Rattsø. Alle tre er praktiske og resultatorienterte sosialøkonomer. Alle tre ville ha vært statsråder hvis Venstre fortsatt hadde vært det statsbærende parti. Ja, Norbom var finansminister i Korvald-regjeringen etter den forrige EU-avstemningen. Men det sentrale er at de representerer sentrum i reformpolitikken, der retningen i samfunnsutviklingen har hatt sitt utspring gjennom hele Arbeiderpartiets styringsperiode.
· · Det er heller ingen tilfeldighet at alle tre er sosialøkonomer. Økonomene er selve drivkraften i det sosialdemokratiske prosjekt. Men når både Einar Gerhardsen og Gro Harlem Brundtland går til Venstres dyktigste menn for å få utredet de store reformer, henger de det også på en hundreårig politisk tradisjon i Det norske arbeiderparti. Det er ingen floskel at Arbeiderpartiet er Venstres ektefødte barn. Arbeiderpartiets prosjekt har fra første stund befunnet seg i forlengelsen av den nasjonalradikale linje som seiret med Johan Sverdrup. Det var nok Bondepartiets Jens Hunseid som med kriseforliket gjorde det mulig for Arbeiderpartiet å slippe til i 1935, men det var Venstre som måtte trå til når de parlamentariske floker knøt seg. Professor Rune Slagstad har påvist at det går en linje fra Venstres store sosialpolitiker ved begynnelsen av dette århundre, Johan Castberg, til Einar Gerhardsen og hans teknokratiske reformstat. Arbeiderpartiet har hatt Venstres meningers mot, som Jens Arup Seip sa.
· · Slik sett er det bare en hardnakket myte at Det norske arbeiderparti har vært så veldig revolusjonært. Dets opphold i Moskva ble kortvarig, og i de organer der politikk ble utøvd, i kommunestyrer og på Stortinget, nådde de sosialistiske tesene aldri ned. Arbeiderpartiets praktiske politikk handlet om styring av kapitalismen til beste for menneskene, ikke om å omstyrte det bestående. Arbeiderpartistaten etter 1945 hadde sosial omfordeling som mål, og økonomisk regulering som middel. Og som garantister for dette i forhold til det borgerlige samfunn, var Venstres håndfaste teknokrater og sentrumsorienterte politikere skreddersydd.
· · Den fremste i denne rekken under Einar Gerhardsens regime, var Wilhelm Thagaard, som allerede på tampen av første verdenskrig hadde etablert seg som en sterk talsmann for et fast regulert næringsliv. Han ble den drivende kraft bak prislovene. Knut Getz Wold, den seinere sentralbanksjef, ble Gerhardsen-regjeringens første statssekretær. Han utredet folketrygden for Venstre, men det ble først Gerhardsen, så Borten-koalisjonen, som drev Venstre-planen igjennom.
· · Arbeiderparti-staten etter krigen var derfor en Venstre-stat. Da sto de store sosiale og økonomiske reformer på dagsorden. Velferdsstaten skulle gis sin form. I dag skal velferdsstaten justeres, dels fordi mye av den springer ut av industrisamfunnets problemer, dels fordi den er blitt for dyr. Da går Gro til de politikere som er igjen fra det gamle stolte parti. Rune Slagstad har sagt: Under Gro kan Gerhardsens arbeiderpartistat feire seg selv som reprise. Og jeg legger til: Som Venstre-stat, stemplet av Norbom, Alstadheim og Rattsø.
