Statlig ansvar - en privatsak?

De populistiske påstandene om kunstnere som lever godt på statens bekostning, er blitt avkreftet nok en gang. Rapporten fra forskerne Jon Ivar Elstad og Kjersti Røsvik Pedersen viste igjen billedkunstnerne og kunsthåndverkerne på en lite misunnelsesverdig jumboplass, med årlige gjennomsnittsinntekter som næringslivsledere neppe sier seg fornøyd med å kassere inn i måneden.
· · Det er gjerne de sistnevnte som hører til de fåtallige som lar seg portrettere, og Vebjørn Sand slo ut med hånda forleden her i avisa og pekte på denne smale sjangeren som en løsning på billedkunstnernes pengeproblemer. Sands andre forslag om et utstillingsstipend til alle har mer for seg, og er i tråd med kunstnernes utbredte ønske om å få betalt ut fra det de gjør og ikke hva deres alder tilsier. Dagens prøveordning på dette feltet, som tilgodeser enkelte utstillinger, skal vel først evalueres, før man kommer fram til faste rutiner.
· · Kulturminister Åse Kleveland lover lite fra statens side for å bedre kunstnernes kår, og systemet med garanterte minsteinntekter vil neppe bli særlig utvidet i framtida. Derimot mener hun å se nye muligheter på utsmykkingsfronten. I en kommentar antydet ministeren at private byggherrer med prosjekter over en viss størrelse bør kjenne sitt ansvar overfor det visuelle miljøet, og dermed nyttiggjøre seg den kompetanse kunstnerne sitter inne med.
· · Forslaget virker velment nok, og det fins for øvrig tidligere og aktuelle eksempler på at dette ansvaret blir erkjent på privat hold. Men Klevelands appell til andres ansvarlighet oser også av dårlig samvittighet på statens vegne. Det har hun grunn til. Her dreier det seg ikke om beklagelige unntakstilfeller, men har preg av en tydelig utvikling.
· · Da Stortinget i 1976 gjorde sitt vedtak om å opprette et statlig utsmykkingsfond, forutsatte våre folkevalgte en avsetning til fondet på én prosent av byggesummen. Det lå også en innebygd målsetning om å heve denne prosentsatsen når ordningen hadde virket over en viss tid. Omtrent samtidig fikk Studieatelieret i Bergen og Kunstskolen i Trondheim samme status som Statens Kunstakademi i Oslo, noe som innevarslet en større statlig satsing på kunstutdanningen og innebar et økende antall kunstnere.
· · Det som skjedde var at mens vi fikk stadig flere høyt utdannete aktører i norsk billedkunstliv, så sank satsen på oppdrag i statlige bygg til under en halv prosent av byggesummen. Mulighetene for allerede etablerte kunstnere med utsmykkingserfaring ble innsnevret, mens nykommerne sto overfor en forhøyet terskel når det gjaldt å komme i betraktning på dette krevende feltet. Slike trangere tider skapte også tendenser til at man fikk gjengangere blant utsmykkerne og de sakkyndige i komiteene.
· · I løpet av de 20 åra som er gått siden Utsmykkingsfondet ble opprettet, synes innstillingen til utsmykking fra de statlige byggherrer å ha skiftet fra estetisk ansvar til nødtvungen plikt. Selv ved prestisjebygg som Rikshospitalet og Gardermoen Hovedflyplass har bevilgningsrammen blitt strammet inn maksimalt. Når staten - som nå i forbindelse med politihuset i Stavanger - leier seg inn i private bygg, opphører alle forpliktelser. Brukerne ønsker kunstnernes bilder, men det statlige svar er at dette får være en privatsak.