Av TERJE MOSNES
· · For suppe eller ei: Nordisk Råds litteraturpris handler om både penger, anerkjennelse, PR og økt boksalg. En prisvinner kan i tillegg til 350 000 skattefrie danske kroner regne med noen tusen ekstra solgte bøker i hjemlandet, og i de fleste tilfeller oversettelse og utgivelse i de øvrige nordiske land. Dessuten betyr prisen kjærkommen drahjelp i forlagets bestrebelser på å skaffe prisvinneren innpass på det litterære eksportmarkedet utenfor Norden. Faktisk har selv en nominasjon gitt et merkbart puff til vedkommende forfatterskaps markedsverdi de siste årene.
· · Nordisk Råds litteraturpris ble utdelt for første gang i 1962, til Sveriges Eyvind Johnson. I forhold til nobelprisen er den naturlig nok «lillebror», men de smule kontroverser omkring de to æresbevisningene har mye til felles. Først og fremst vil det alltid kunne lanseres forfattere som burde ha fått prisen; dernest pekes det på nasjonal forfordeling, i nordisk sammenheng uttrykt ved svensk dominans. Nordmenn vil til evig tid hevde at Rolf Jacobsen burde ha fått både Nordisk Råds pris og nobelprisen, mens vi kan ryste våre hoder i takt med danske, finske, islandske, færøyiske, grønlandske og samiske over at svenske forfattere har stukket av med 12 priser, mot de finskes seks, danskes og norskes fem hver, islandskes fire, færøyskes to og samiskes ene pris. Om noen mener at dette blir én pris for mye, skyldes det at prisen ble delt i 1965, mellom William Heinesen og Olof Lagercrantz.
· · Både forbigåelser og svensk dominans kan imidlertid langt på vei forklares gjennom måten prisvinneren kåres på. I hvert land oppnevner kulturmyndighetene en jury på to faste medlemmer pluss et varamedlem for en periode på fire år. (Kjartan Fløgstad (prisvinner i 1978), Torill Brekke og Merete Alfsen er for tida norsk jury.) Disse skal plukke ut to nasjonale kandidater i god tid før utgangen av hvert kalenderår, basert på årets utgivelser. Dette siste er viktig, det er altså enkeltbøker som skal vurderes, ikke hele forfatterskap.
· · I neste fase møtes alle jurymedlemmene til en innledende avstemning der ingen kan stemme på egen nasjons bidrag. I denne runden blir «taperne» silt bort, de resterende blir gjenstand for diskusjoner i juryen, eventuelt nye avstemningsrunder inntil en vinner er kåret. Prinsippet om å premiere enkeltbøker gjør selvsagt at «fortjente» forfatterskap kan komme i skyggen av «lykketreff». Det åpner for at bøker som falt igjennom det ene året kan være bedre enn vinnerboka både året før og etter. Men som helhet er vinnerlista sterk, og det er ikke gitt at den svenske dominansen fram til 1984 er urettferdig.
· · Urettferdig vil det etter anmeldernes mening heller ikke være om Sverige tar sin 13. pris i dag ved Torgny Lindgren. Overraskende, derimot, om Lars Amund Vaage eller Øystein Lønn innlemmes i den eksklusive klubben, der bare Johan Borgen, Tarjei Vesaas, Herbjørg Wassmo, Dag Solstad og nevnte Fløgstad har norsk pass.
