Høyre virrer rundt i sin maktjakt både i Oslo og på Stortinget. Desperasjonen er i ferd med å gripe partiet, og det er et dårlig utgangspunkt for å bygge allianser.

Høyres luftslott

Mens Arbeiderpartiet brukte helga til brannslokking, bygde Høyre seg to solide luftslott. Våre to største partier har sitt å streve med, hver på sin kant. I regjeringspartiet ligger det an til at opprøret fra Utkant-Norge kveles ved å pøse penger på Rattsø-bålet, mens ingen skal fratas dagens favører. Det er jo en behagelig måte å løse politiske problemer på.
Da har Høyre det verre. Og de gjør det ikke enklere for seg selv heller. Nå snur Oslo Høyre og ber Fremskrittspartiet tynt inn i varmen igjen, slik at Rune Gerhardsen kan bli kastet allerede i vår. Samme helg ber Jan Petersen Kristelig Folkeparti om å stenge Senterpartiet ute i kulda. Det er den eneste måten å få til et alternativ til Gro på.
· · Men begge utspillene er solide politiske luftslott. For i Oslo skal Høyre fortsatt ha med Kristelig Folkeparti og Venstre i koalisjonen som skal avløse Gerhardsen. Begge de gamle gymkameratene sa straks nei takk. De står fast på at de ikke vil være med i et byråd med Fremskrittspartiet. Det hjelper ikke at den nye Høyre-ledelsen i Oslo lokker småpartiene med et par-tre feite politikerjobber i Rådhuset. Det holder ikke i bytte med den politiske sjela. På landsplan kommer Jan Petersens utspill bare tre dager etter at Kjell Magne Bondevik har priset sentrumspolitikken i en artikkel i Dagbladet. Da inkluderer han ikke Høyre. Dermed blir det ingen ting igjen av Høyres forsøk på imperiebygging.
· · I hovedstaden har Høyre i løpet av et halvt års tid gått sirkelen rundt i sin søken på byrådsmakt. Når partiet nå skadeskutt legger ut på en ny runde, møter det seg selv i alle mulige dører. Høyre kan nå bare håpe at Fremskrittspartiet ikke stiller helt urimelige krav for et samarbeid. Høyre må krype for et Frp med den lokale varianten av Hagen i spissen. I en av de mest underlige prosesser i vår tid har Gerhardsen inngått en slags politisk forståelse med Fremskrittspartiet i Oslo. Derfor har Hagen ingen hast med å kaste en Gerhardsen som er villig til å utrede hvordan hellige kyr på sosialdemokratiets fjøs skal avlives. Slaktingen har ennå ikke startet. I mellomtida kan Frp pine Anders Sjaastad og Leif Nybø i månedsvis.
· · Det viktigste som er skjedd i Oslo, er at Michael Tetzschners rikspolitiske prosjekt ikke kom lenger enn til tegnebrettet. Velgerne likte det ikke. Nå må Oslo Høyre gå alene til Fremskrittspartiet. Men Jan Petersen har et annet landskap å orientere seg i på Stortinget, der Høyre er svakere og sentrumspartiene mye sterkere enn i Oslo. Når Jan Petersen i helga ba om at KrF må komme til Høyre sammen med Venstre, og dermed droppe Senterpartiet, er det hans eneste håp om å danne et alternativ til Arbeiderpartiet fram mot valget neste høst.
· · Men realistisk er det ikke. I dag vil KrF aldri i livet kutte båndene til Senterpartiet. Tvert imot tyder alt på at det pustes nytt liv i sentrumsretorikken både fra KrF og Senterpartiet. Det har også gitt seg praktiske utslag i høstens budsjettbehandling. Kristelig Folkeparti har landsmøtevedtak på at sentrum må være utgangspunktet for en regjeringskoalisjon. Høyre kommer i andre rekke. For det er jo ingen mulighet for noe flertallsalternativ på såkalt borgerlig side så lenge enten Senterpartiet eller Fremskrittspartiet skal holdes utenfor. Og slettes ikke når begge utelukkes, slik Petersens modell er. De dager er også forbi da Hagen kan regnes med som passiv støttespiller på sidelinja.
· · Det er all grunn til å tro at også Senterpartiet framover vil snakke mer og varmere om sentrum enn før. Det vil etter det vi forstår skje når Anne Enger Lahnstein nå drar i vei til fylkesårsmøtene i partiet. Hun har ingen grunn til å distansere seg fra KrF. Tida etter EU-slaget har vist at heller ikke Senterpartiet klarer seg uten allianser. Veien til politisk isolasjon er kort. Men noen vei tilbake til Jan Petersen og Høyre finnes ikke. Den veien har også Petersen selv stengt med alle mulige bommer.