Av ARNE O. HOLM
Norske økonomer og norske kapitalister misliker av prinsipp politiske systemer som bedriver særbehandling av enkeltgrupper. Dette har vært grunnleggende i de siste ti års debatt om skatt og overføringer. For tida settes det på spissen i Rattsø-utvalget, som har analysert kommuneoverføringer, og i Postbanken, hvor Eivind Reiten vil legge lønnsomhetsbetraktninger til grunn for landets postkontorer.
· · Konklusjonene til disse to økonomene er i tråd med en sosialdemokratisk utvikling hvor særordninger avskaffes. Vi ser det i landbrukspolitikken, vi ser det i forhold til EØS-tilpasning, og vi ser det ikke minst i fiskeriene. For sistnevnte gruppe er resultatet utvilsomt en restrukturering og for næringen sett under ett en økonomisk konsolidering nesten uten sidestykke. Mye har gått tapt i prosessen, men det taler utvilsomt norsk fiskerinæring til ære at deres egne meget dystre spådommer er gjort til skamme. I dag spiser norsk fiskerinæring en stadig større del av verdensmarkedet, og de tjener samtidig penger i et imponerende tempo.
· · Mens nødvendige og unødvendige strukturendringer har vært tvunget igjennom i høyt politisk tempo, finnes det fortsatt en gruppe norske kapitalister som tviholder på statlig intravenøs næring og som nekter å delta i den øvrige omstillingen, en omstilling de ellers både hyller og forlanger. Jeg tenker på den norske rederstanden, som i all tid har klart å overbevise norske politikere om at de kjemper for landets ære og ikke egne inntekter. Når de nå har klart å splitte regjeringen, tyder mye på at de har befølt mer enn handelsministerens hansker.
· · I gårsdagens avis torpederte langt på vei skatteeksperten Guttorm Schjelderup ved Norges Handelshøyskole i Bergen redernes argumenter for skatteamnesti. Hans rapport punkterer utflyttingstrusselen, betydningen for norsk økonomi og redernes motiver, for å nevne noe. Schjelderup gjør det neppe uten å være forberedt på at Norges Rederiforbund og rederens økonomer er klar til å kappe hoder.
· · Fra den moderne skipsfarts morgen har rederinæringen klart å få med seg både økonomer og fagbevegelse i sine skattebesvergelser. De har hatt en status ingen redere i utlandet engang kan drømme om, og møtt en nesegrus beundring foran føttene rederfru ditt og rederfru datt. Overalt langs norskekysten har folket lagt hodet bakover og speidet opp mot måseskittbefengte statuer av søkkrike redere med hemmelige formuer stukket bort i ethvert skatteparadis.
· · Så grundig har noen latt seg besnære at de har nektet å se den skattemessige tuskhandel mellom Arbeiderpartiet og rederistanden som har funnet sted på de politiske bakrom. Det er etablert garantiinstitutt som i sin tur har flådd skattebetalerne, og Stortinget har akseptert kommandittskatteordninger som har favorisert en næring som bidrar med smuler til statskassen, mens øvrig norsk industri har vansmektet og seinere solgt til utlandet på grunn av manglende investeringslyst. Investeringene følger skattereglene, derfor gikk det meste til en samfunnsøkonomisk lite innbringende næring, rederiene.
· · Skattereformen brakte rederne i skatteposisjon, og den vil de naturlig nok ut av. Derfor teller ikke økonomiske prinsipper, men det bør de kanskje gjøre for Sigbjørn Johnsen. Gir han etter for rederinæringens utflyttingstrusler og følger kollega Grete Knudsens råd, betyr det at han lager spesialregler for flyttbare næringer.
· · Konsekvensen er i så fall at norsk næringsliv investerer i flyttbarhet, for seinere å komme i gunstig skatteposisjon. Satt på spissen flytter det belastningen av en kostbar velferdsstat i enda sterkere grad over på lønnsmottakere. At LO ønsker en slik utvikling, kan være vanskelig å forklare for medlemmene, hvis de tør å spørre.
· · Rederiforbundets krav om særbehandling har en god side ved seg; det setter fart i debatten om å skatte forbruk framfor inntekt. For rederne er antakelig det en uhyrlighet. Alle med øyne vil kunne konstatere at norske skipsredere ville bli utmerkede skatteobjekt etter en slik skattereform.
