Av GUDLEIV FORR
Erfaringene har vist at regel nummer en er at du ikke må ha vært involvert i noe som ikke tåler å stå på forsiden av Dagbladet. Har du en følelse av at så ikke er tilfellet, anbefaler jeg: Ikke søk. Det er ikke så farlig med eventuelle sidesprang fra den smale erotiske sti. Det ser norske journalister ennå gjennom fingrene med. Men skattefiffel eller kreativ skatteplanlegging er fra nå av bannlyst. På det området bør kandidaten være solid, grensende til det fantasiløse.
· · Norges Bank er ingen uavhengig aktør i landets økonomiske liv. I dag styres banken etter en lov som fylte ti år i fjor. Norges Bank henter sitt lys fra noe som skinner enda sterkere over det økonomiske landskap, nemlig Kongen i statsråd. Loven kom omtrent samtidig som en av bankens mest markante sjefer, Hermod Skånland, tiltrådte. Han befant seg aldri helt vel med loven, og så seint som i sin siste årstale, i 1993, beklaget han seg over de begrensninger loven legger på bankens uavhengighet.
· · Men loven er der, og som en av Skånlands store forgjengere, Erik Brofoss sa: «Spørsmålet om bankens makt er et spørsmål om hva Stortinget ønsker å delegere av makt. Det er derfra vi henter vår myndighet. Hvor skulle vi ellers ta den fra?» Den som søker må derfor ha evne til å kommunisere med Finansdepartementet. Det er der sjefen er. Det er også vanskelig å tenke seg en ikke-økonom i stillingen. Men en topp banksjef som har levd lenge, burde kunne aksle trøya. Kreditkassens Borger A. Lenth og DnBs Finn A. Hvistendahl som jo begge styrer statseide banker og derfor er vant til å underlegge seg Sigbjørn Johnsens vilje, burde kunne være kandidater.
· · En sentralbansjef bør ha politisk teft. Han bør kunne bedømme økonomiske konsekvenser av uttalelser av Helmut Kohl. Han bør kunne vurdere utfallet av en streik i Frankrike. Han bør forstå hvilken betydning en regjeringskrise i Japan har for Nikkei-indeksen og dermed for valutakursene i Norge. Han må kunne kople ulike størrelser sammen og forstå hvordan en flom på Østlandet eller et hopp i oljeprisene slår ut for statsbudsjettet. Han må komme ut med et tolkbart resultat av analyser og gi det en form som folk forstår og journalister liker å gjengi. Skal banksjefen få folk til spenne inn livreima, må oppfordringen virke innlysende riktig og bydende også for de mest aggressive særinteresser. Dette er ikke minst viktig i en tid med mindretallsregjeringer. De lever jo alltid under den mulighet at stortingsflertallet er av motsatte oppfatning.
· · Sentralbanksjefen skal være rikets Kassandra som forteller både oss og finansministeren det vi ikke liker å høre. Men posisjonen i forhold til regjeringen er vanskelig, slik loven er utformet. Det må ikke være slik at sentralbanksjefen blir tolerert, men ikke hørt. Da blir han i hvert fall ikke den «framtidas forsvarer overfor nåtidas krav», som Hermod Skånland ønsket stillingen skulle være.
· · Vi lever i en tid da de store aktørene i det internasjonale pengemarked er så store at selv president Bill Clinton medgir at amerikansk økonomi har lite å holde igjen med overfor spekulantene. Den som skal ha ansvaret for den norske krona og de norske rentene, må ha evnen til å holde seg kald når milliardene strømmer ut. Men overhodet gjelder det for den som tar jobben at han lar alle smil fare. Han skal representere nasjonens kollektive bekymring. Den svenske finansminister G£ran Persson sa nylig at han i all omgang med nasjonens økonomi var en pessimist. Ingen sentralbanksjef bør si at «det går godt». Han skal være bærer av den ideelle protestantisme: Intet er gratis, og der er straff ved første tegn til glede og ulykke ved neste sving. Norges Banks sjef må være tilhenger av en økonomisk helveteslære.
· · Passer alt dette for deg, håper jeg du søker.
