Av PER VASSBOTN
Det meste av den kunnskap etterretningstjenestene sitter inne med, er naturligvis utilgjengelig for folk flest. Men et overkommelig sammendrag av alt dette utgis hvert år av The International Institute for Strategic Studies (ISS) i London. Den årlige norske utgaven, utgitt av Den norske Atlanterhavskomité, har som tillegg et kapittel om styrkeforholdet i Nord-Europa som burde være av spesiell interesse for en interessert norsk allmennhet.
· · Der finnes fyldige kolonner over all den hardvare og soldatvare som finnes i land etter land, Norge ikke unntatt. Med det vesle heftet «Militærbalansen 1995/96» i hand kan du stille dine nærmeste omgivelser på følgende prøve: Hvor store stående styrker er det i Sør-Norge, hvor 90 prosent av landets befolkning og landets politiske ledelse befinner seg? Korrekt svar er: De 750 i H.M. Kongens Garde, musikkorpset inkludert.
· · Vil Norge krig? Neppe. Iallfall ikke Sør-Norge. Da er vi vel tilsvarende opprustet i Nord-Norge? Relativt sett, i forhold til landet sør for Dovre, er vi kanskje det: Brigaden i Nord-Norge har et sted mellom 4500 og 5000 vernepliktige og offiserer. Bemanning og bakkemannskap på et 30-talls fly og om lag 20 marinefartøyer i operativ stand bringer samlet antall krigere i nord opp i ca. 7500, ti ganger tallet i sør.
· · Er dette alt vi får ut av et årlig forsvarsbudsjett på 23,5 milliarder kroner? Naturligvis ikke. Denne sammenstillingen av tall fra vårt eget land viser hvor farlig det kan være å forlese seg på militærstatistikker. Man må vite mye om mobiliseringsmønster og operasjonsplaner og ikke minst om hensikter og politisk vilje for å bedømme om et land utgjør noen trussel mot freden og naboene. Her er «Militærbalansen 1995/96» klar i sin analyse av Russland: «Det foreligger ingen indikasjoner på at det finnes offensive hensikter fra Russlands side i nord».
· · Men studien legger heller ikke skjul på at et militært angrep på Norge «eventuelt er mulig». Det kan skje i form av avgrensede raids direkte over grensen mot Finnmark, eller fra luften og sjøen mot hele Norskekysten. Slike avgrensede angrep vil være meget vanskelig å oppdage på forhånd, særlig hvis de igangsettes som ledd i noe som synes være en rutinemessig øvelse. Det er likevel vanskelig å se hva en noenlunde rasjonelt tenkende ledelse i Moskva tror den kan oppnå med lynangrep på et NATO-land - bortsett fra at ingen kan utstede garantier om nåværende eller kommende rasjonalitet i den russiske statsledelse.
· · Et annet scenario kan tegnes mot et mer globalt bakteppe: Et Russland som føler seg truet eller presset til å sikre seg militære støttepunkter i Nord-Norge som gardering mot at det samme område blir brukt som utgangspunkt for angrep mot Russland. Den eldgamle militære tankegang om angrep som det beste forsvar vil fortelle marskalkene at det gjelder å komme først til Finnmark og Troms, før amerikanere, tyskere, briter og franskmenn. Et slikt forebyggende angrep kan iverksettes med de betydelige stående styrker som til enhver tid finnes forlagt på Kola-halvøya, men som også må forsterkes av enheter som må forflyttes fra andre deler av militærdistriktet. Dette gir norsk og alliert etterretning mulighet til å registrere styrkeoppbygging og forflytninger i forkant av en mulig aksjon. Denne varslingstida må forventes å være noe lenger nå enn den var under den kalde krigen.
· · Svaret på Jahn Otto Johansens 16 år gamle spørsmål blir omtrent det samme som det svar han selv ga i sin bok den gang: Nei, Russland vil ikke krig. Men landet kan føre en voldsom krig - hvis det vil.
