Feigt av Oslo Nye

Oslo Nye Teaters omgåelse av kritikken av «Albertine»-musikalen er noe av det pinligste i norsk teater på lenge. Teatersjef Janken Varden og komponist Geir Bøhrens voldsomme angrep på pressen i etterkant gjør at det bør settes spørsmålstegn ved deres dømmekraft hva angår diskusjoner om scenekunst og kvalitet.
Seinest i går var komponist Bøhren ute med en æreskjelling av kritiker Mona Levin i hennes avis Aftenposten. Og Janken Varden har i dagene etter den massive kritikerslakten veket unna sitt teatersjefansvar og en faglig og saklig argumentasjon (det hjelper ikke «å ta skylda» i VG, når det er ansvar det dreier seg om). Først anklaget han pressens «overdrevne» forhåndsomtaler av «Albertine», før han klamret seg blindt til publikumstallene da han forsto at anklagene falt på egen urimelighet. Det var en besynderlig runddans.
· · At 33 000 nordmenn som frivillig vil se «Albertine», kanskje gleder seg over det de opplever, er selvsagt hyggelig både for dem og Oslo Nye Teater. Men stor publikumsoppslutning gjør ikke en faglig kvalifisert omtale og diskusjon av en teateroppsetning illegitim, like lite som det er det eneste saliggjørende kvalitetskriterium.
· · Som kunstnerisk leder av et offentlig finansiert teater har nemlig Janken Varden opptrådt uklokt. Han har henfalt til våre dagers primitive og kommersielle vulgærforsvar: ratingen. Velegnet i reklamefinansierte TV-kanaler og blant privatteatre i London, men som selve kronargumentet i en kulturdebatt?
· · Hadde Varden vært en ansvarlig teatersjef, hadde han møtt kritikken med faglig autoritet, og ikke med unnaluring. Det er gjennom intern og ekstern kritikk, diskusjoner, rettelser, øvelser og hardt arbeid at veien til forbedring går. Og når vi nå, prisverdig nok, har fått en ny, norsk musikal, må vi kunne være både voksne og rasjonelle nok til å diskutere eventuelle svakheter. Er, som kritikere påsto, dialogene i «Albertine» dårlige? Er «Albertine»-storyen godt nok fortalt, var det uheldig at den ble vevd sammen med metahistorien om bohemen, (var det for øvrig Borg Thorsens eller dramaturgenes ansvar)? Ble brevscenen mellom Hans Jæger og Oda Krohg rar fordi noen hadde kuttet i den? Fungerte musikken?
· · Når et offentlig støttet teater nekter å ta til seg offentlig kritikk, skyter på pressens forhåndsomtaler og skyver publikumstallene foran seg på feig manns vis, er det grunn til å stille enda et spørsmål: Dersom publikumsoppslutningen nå betyr ett og alt, bør ikke da ABC-teatret, Chat Noir, Chateau Neuf og Dizzie få en del av den skattepengekaka Oslo Nye i dag får?