ARNE FINBORUD
Det var i en utspørring i partiavisa Ny Tid at hele 15 av landsstyrets 17 medlemmer sa at SV bør støtte en Nei-regjering etter neste stortingsvalg. I praksis betyr det at SV skal flytte sin parlamentariske basis fra Arbeiderpartiet til en sentrumsregjering. Hvis dette store flertallet også får viljen sin på landsmøtet, betyr det ganske sikkert at Erik Solheims dager som partileder er forbi. Men viktigere er det at Anne Enger Lahnsteins linje har fått uventet oppslutning. Når så KrF-lederen i et intervju med Aftenposten samtidig klart avviser Høyres samarbeidsinvitt uten Senterpartiet, er faktisk ikke Lahnstein så isolert og virkelighetsfjern som mange ynder å framstille det.
· · Det er litt av et paradoks at det nå er venstresida i SV som vil forlate rollen som støtteparti for Arbeiderparti-regjeringen, og i stedet orientere seg mot sentrum. Men det er EU-standpunktet som avgjør dette. Noen EU-pause, som Erik Solheim ønsker, er ikke aktuelt for det store flertallet i hans landsstyre. Nå gjelder det å forsvare resultatet av folkeavstemningen. Og det gjøres ikke ved å holde liv i en stadig mer markedsliberal og EU-tilpasset Gro-regjering. Et regjeringsalternativ utgått av Nei-partiene må bygges opp, selv om det er uklart om SV skal delta i en slik regjering eller nøye seg med å være støtteparti. Det hører med i bildet at Nei til EU, med partiveteranen Stein Ørnhøi i spissen, mener hovedoppgaven nå er å få minst en tredjedel EU-motstandere på Stortinget i 1997, slik at det blir umulig å melde Norge inn i EU uten folkeavstemning.
· · Det er vel verdt å merke seg at en så sentral stortingspolitiker som Lisbeth Holand støtter utspillet fra SVs landsstyremedlemmer. Selv om EU-kampen er avgjørende for et slik partnerskifte, understreker Holand at SVs landsstyre også tar konsekvensen av de reelle politiske skillelinjene i norsk politikk. Hun nevner grunnleggende strukturpolitiske saker og fordelingspolitikken, der SV står nærmere Senterpartiet enn dagens Arbeiderparti.
· · Ny Tids kommentator mener utspillet fra SVs landsstyre er det første virkelige forsøket på å tegne et nytt politisk landskap i Norge. Hvis denne politikken blir partiets linje fram mot stortingsvalget, kan han få rett i det. Det synes klart at SV i dag ikke befinner seg vel, og at partiet er på søk etter en ny plassering i politikken. Den tradisjonelle støtterollen til Arbeiderpartiet føles i alle fall ikke behagelig. Samtidig har Erik Solheims forsøk på å bygge opp motsetninger til Senterpartiet åpenbart ikke gjort inntrykk i partirekkene. SVs finanspolitikere på Stortinget, Kristin Halvorsen og Eilef A. Meland, har løsrevet seg mer og mer fra regjeringen, og har de to siste åra stort sett vært frakoplet Sigbjørn Johnsen. De sitter også sentralt i partiledelsen, og vil være umulig å komme utenom i en debatt om Solheims etterfølger.
· · I den gryende regjeringsdebatten som nå er satt i gang, blir Høyre mer og mer isolert. Håpet om at KrF skal komme alene til Høyre forsvant definitivt med Svarstad Hauglands uttalelser i Aftenposten fredag. I realiteten ble dette standpunktet slått fast allerede på landsmøtet i fjor, selv om enkelte har nektet å innse det. Dermed står Jan Petersen ribbet og ensom tilbake. Selskap av Hagen vil han heller ikke ha, slik Oslo Høyre nå ber om. Bare velgerne kan redde Petersen med å gjøre Høyre betydelig større i 1997 og redusere Senterpartiet tilsvarende. I mellomtida må Gro for enhver Høyre-pris få sitte i fred.
