Av PETER NORMANN WAAGE
Partibilletten garanterer ikke lenger privilegier, makt og innflytelse. Tvert imot: Da president Jeltsin hadde skutt sitt første parlament i kne, ble kommunistpartiet en tid forbudt. De som likevel opprettholdt medlemskapet, fikk yrkesforbud. De som hadde brukt medlemskapet som kongevei til mektige posisjoner, forsvant og meldte seg raskt inn i nye partier, eller forble uavhengige. De sitter nå i regjeringen, eller er blant «kapitalistene».
· · Bare de «rene og ranke» ble igjen, de som var oppriktig overbevist om marxismen-leninismens sannhet, og de som forbinder Russlands nasjonale storhet med Sovjetunionen. Patriotisme og moralsk-politisk engasjement preger det nye kommunistpartiet - og partiet er på sett og vis tilbake der det begynte: Dets oppgave er å redde det russiske folk fra kapitalismens forbannelser. «Vi har ikke forrådt det arbeidende folk,» heter det i valgprogrammet. De nye kommunistene er de som ikke sviktet.
· · Men sviktet ikke også Lenins eget parti? Var det ikke behov for reformer i Sovjetunionen? Jo, svarte de tre. Båndene mellom statsmakt og partimakt var altfor sterke. Partiet vokste sammen med staten - for øvrig en tendens som gjør seg gjeldende også under Jeltsin, la de til. Men nå er det statsmakt og mafia som flettes inn i hverandre. Bortsett fra at man må spørre om hva den store forskjellen mellom Lenins parti og mafiaen virkelig består i, kan dette tolkes dit hen at kommunistpartiet etterlyser et sterkere sivilt samfunn; også kommunistene har innsett at Russland ikke klarer seg uten et frittstående sjikt mellom ideologi og stat.
· · Derfor understreker partiformann Ziuganov at han ikke vil gjenopprette statsmonopolet over økonomien, men arbeide for en blandingsøkonomi. Derfor presiserte representantene her i Oslo at det første en kommunistisk president ville gjøre, var å endre grunnloven i mer parlamentarisk retning. Slik det er nå, har presidenten «mer makt enn tsar Nikolaj og Stalin til sammen». Men den som har makt, gir den sjelden fra seg frivillig.
· · «I en overgangsperiode vil de patriotiske krefter benytte presidentmakten til å bekjempe følgene av statskuppet (altså Jeltsins regjeringstid) og opprette lovlydighet og folkemakt,» heter det i valgprogrammet. Man lover «nådeløst å knuse den organiserte kriminaliteten», gjenreise jordbruket og snu landet inn på en ny økonomisk kurs. Hva den kan bestå i, ble klart i Oslo: Man vil gjennomgå alle bilaterale og internasjonale økonomiske avtaler, og annullere dem som går mot Russlands nasjonale interesser. Det kan dreie seg om 75 prosent av de nåværende. All utenrikshandel skal bli statlig.
· · «For vårt sovjetiske fedreland,» heter kommunistenes valgprogram. Det sier seg selv at Sovjetunionen skal gjenopprettes, i første rekke som økonomisk og militær, men helst også som politisk enhet. Dette skal riktignok skje frivillig, men det var også Lenins utgangspunkt for å holde det russiske imperium sammen.
· · Vesten, i form av marxismen, var idealet for Russlands gamle kommunister. De nye ser mot øst, mot Kina, og understreker Russlands eurasiatiske posisjon i partiprogrammet. Alle nasjoner må bygge på sine tradisjoner for å moderniseres og demokratiseres. Russland kan ikke overta Vestens modeller, derfor ser man østover. Som en av representantene forklarte meg: «Demokrati vil si at folket lever trygt og har noe å spise, ikke at forbrytere kommer til makten.» Hvis Russland skulle velge en kinesisk løsning, må Vesten ta sin del av skylden. For om russerne har fått inntrykk av at demokrati og markedsøkonomi betyr lovløshet og basartilstander, har Vesten hatt altfor lett for å forveksle reformer i Russland med trygghet for egne investeringer.
