Av PER VASSBOTN
Bare en måned etter at EUs toppmøte i Madrid bekreftet timeplanen og navnet på Euroen, sier stadig flere at det går ikke likevel. Helmut Kohl er snart den eneste troende tilbake. Til og med Maastricht-traktatens far, Jacques Delors, innrømmer at tidsfristen ikke kan holdes. Helmut Kohls nærmeste støtte, CDUs parlamentariske leder Walter Schäuble, snakker om en forestående krise på grunn av den økende uenighet om den økonomiske og monetære union. Men han tror det kan komme noe godt ut av krisen.
· · Det er bare banklandet Luxembourg som fyller Maastricht-kriteriene. Det har vært klart meget lenge at kriseøkonomiene i EUs kjerneland Frankrike, Italia og Belgia ikke ville kunne rettes opp i tide, heller ikke i ferskere land som Spania og Sverige. En foruroligende økonomisk stagnasjon i flere europeiske land, med en eksplosiv økning i arbeidsledigheten til over 11 prosent i hele EU ved årsskiftet, bidrar til å forsterke pessimismen.
· · Årsresultatet for tysk økonomi er likevel den viktigste enkeltfaktor når forklaringen på det plutselige mismotet skal finnes. Tysklands budsjettunderskudd for 1995 ble på 3,6 prosent, større enn Maastricht-grensen på 3 prosent. Det blir enda større i år. Den offentlige gjelden bare øker, noe annet ville være naturstridig når man ser hvor enormt mye dyrere enn antatt gjenforeningen og gjenreisningen av Øst-Tyskland er blitt.
· · Tyskland, selve lokomotivet i Europa, taper fart og må snart slepes av andre. Men noe reddende slepelokomotiv er ikke i sikte, tvert imot er det bare tunge bremsevogner i togsettet. De strenge kriteriene som i overmot ble fastsatt av unionsfedrene i Maastricht for vel fire år siden, kan bare oppfylles gjennom en streng budsjettpolitikk. Det vil i alle land i praksis si store kutt i sosiale overføringer og eksisterende velferdsgoder.
· · Slike innstramminger skaper ny stagnasjon og økt ledighet. De skaper også politisk og sosial uro, akkurat slik vi så det eksplodere i streiker og demonstrasjoner i det alltid opprørske Frankrike. I Tyskland vender opinionen seg kraftig mot herr Kohls unionsprosjekt. De ser ikke meningen med å erstatte den stabile D-marken med en usikker kunststoffvaluta kalt Euro. Dermed er de ideelle planene blitt unionens egen verste fiende. Land utenfor unionen klarer seg best: Vår nasjonale beskjedenhet forbyr oss å nevne hvilke. EU-landet Storbritannia, som avviste Maastricht-unionen allerede i Maastricht og har latt pundet flyte fritt siden 1993, har i dag en større industrivekst enn erkerivalen Tyskland.
· · Denne krisen er noe annet og langt mer alvorlig enn en forbigående konjunktursvekkelse. Det er EUs framtid som står på spill. Derfor har mer eller mindre kloke hoder de siste ukene kastet fram den ene redningsplan etter den andre. Frankrikes tidligere president Valéry Giscard d'Estaing har funnet en åpning i Maastricht-traktaten som tillater en viss oppmyking av kriteriene hvis ekstraordinære forhold påvirker de økonomiske rammevilkår i uønsket retning. En annen resept, en spansk en, kom fra den ennå ferske utenriksminister Carlos Westendorph i Madrid: Han ville stoppe klokkene 1. januar 1999, slik EU-forhandlere har gjort før når de ikke blir enige i tide. Men begge de to velmente rådene ble kontant avvist av Europa-kommisjonens president Jacques Santer - timeplanen og kriteriene står fast, sist bekreftet nettopp i Madrid.
· · Hvordan skal dette ende? Ordet går til den britiske utenriksminister Malcom Rifkind som uttalte følgende etter utenriksministermøtet 29. januar: - Om noen uker kommer Frankrikes og Tysklands regjeringer til å erkjenne offentlig at det ikke blir noe av valutaunionen.
