Av PER VASSBOTN
Det er lett å forstå den dårlig skjulte begeistringen fra Solheim og hans eskorte Paul Chaffey: Dette var som om bestemor skulle ha slått seg ned blant gutta på hobbyrommet, og vist seg råere i det siste Amiga-spillet enn noen av dem. For ikke bare slo Gro om seg med Jagland- og Solheim-mantraer om Kunnskapsrevolusjon og Den store samtalen, men hun sa rett ut det alle nettsurfere vet: Internett lar seg ikke styre, ikke sensurere og ikke kontrollere. Og takk for det, nettet ble jo i sin tid lagd for å lede en atomkrig.
· · Hvoretter den norske motkulturen i skikkelse av Kjell Magne Bondevik (KrF) sporenstreks løp på talerstolen for å kreve nettopp styring, sensur og kontroll av Internett. Han løp og krevde, enda Gro nettopp hadde sagt at det ikke er mulig å gjøre som den amerikanske Kongressen nettopp har gjort, å forby uønskede firebokstavers fyord på nettet - for hvem skulle vel handheve et slikt forbud?
· · Denne lille Stortings-happeningen skjedde samme dag som en rekke nettoperatører i USA skiftet bakgrunnsfarge på sine hjemmesider fra lys pastell til sørgende svart. Det var en uttrykksfull 48-timers protest mot Kongressens anslag mot retten til fri informasjonsflyt over Internett. Men det var også en protest mot president Bill Clinton som akkurat på denne svarte torsdagen signerte den omstridde telekommunikasjonspakken fra Kongressen. · · Som det politiske kompromiss den er, inneholder den både surt og søtt: Trussel om millionbøter eller fengselsstraff mot formidling av «indecent material» som kan sees av barn, herunder også elektroniske brev mellom private, - men også kraftige stimulanser for bortimot fri nett-tilgang for folk flest. Kommunikasjonsindustrien i USA går uansett florisante tider i møte, og kjempene er allerede i gang med å spise hverandre i kampen for tilværelsen.
· · Det er her Cyber-Gro kan komme til å møte barsk norsk tradisjonalitet i døra, når hun nå som leder for regjeringens videre arbeid med IT-spørsmålene skal sette alle vakre tanker fra et par progressive partiledere, et floskelbefengt statssekretærutvalg og alle sprikende høringsrunder om i praktisk politikk. Hun vil møte sterke moraliserende motkrefter, sterke kommersielle profittinteresser og ikke minst sterke maktmonopoler, hver kjempende for sitt. Ingen av dem ser på fri og billig informasjonstilgang for alle som særlig viktig.
· · Derfor er Gro Harlem Brundtlands innledende bemerkning til den IT-revolusjon hun nå skal lede så viktig: Nettet kan ikke kontrolleres. Måtte hun bare holde fast ved det når en tante Sofie i justiskomiteen eller en tante Åse i Kulturdepartementet kommer med sine tiltakspakker for barn og unge, i beste mening, i beste Kongressen-stil.
· · Utfordringene for Gro er langt flere enn de fra sensurtantene. Statssekretærinnstillingen om den norske IT-politikken skisserer de vakre visjonene, men sier ikke noe om hvordan de skal nås. Det handler om traurig teknikk og økonomi omkring kabling, prising, tilgjengelighet og opplæring. Alt dette og mer til må regjeringen ta seg av bit for bit, for ikke å si megabit for megabit, i budsjetter og proposisjoner til Stortinget. Det haster med å komme i gang!
· · Samtidig må politikere med reguleringsiver i overkant av det mulige begynne å legge band på seg. De har måttet oppgi valutarestriksjonene mellom landene på grunn av dataalderen. De måtte også oppgi tanken på å forby parabolantenner som kunne tenkes å motta uanstendige TV-programmer over satellitt fra utlandet. Men de har fortsatt full råderett over film på kino, røyking på jobben og utskjenking på barer og puber. Dette er den fysiske verdens kontrollerbare hjemmesider. Det blir noe ganske annet å skulle temme cyberrommets anarkiske frihet.
