Men «La Bohème» lever videre

Mens bohemmusikalen «Albertine» lider nederlag, feirer bohem-operaen «La Bohème» nye triumfer. Den er hundre år gammel i disse dager og settes opp igjen på mange scener over hele verden - og er stadig verdens aller mest populære opera.
Riktignok omtales den litt nedlatende av de intellektuelle musikkelskerne, men den har mange kvaliteter som «Albertine» tydeligvis kunne trengt noen av. Den har gode melodier - to av italiensk operas mest kjente arier, kjærlighetsduetten i slutten av første akt som smelter alles hjerter og en story som får Eric Segals «Love Story» til å blekne, for å sitere Douglas Kennedy i Sunday Times, som feirer hundreårsdagen med en lengre artikkel.
· · For meg, som for mange andre, åpnet «La Bohème» veien inn til operaen. Det skjedde mens Tyskland lå i ruiner de første årene etter den annen verdenskrig. Først med en oppsetning i et teater i Flensburg og seinere med en i operaen i Hamburg. Den var delt i to av en britisk bombe, men scenehalvdelen sto igjen. En provisorisk vegg var satt opp og gjorde det mulig å spille for halv salong.
· · Historien var selvfølgelig som skapt for en ung gutt: Romantikk i kunstnermiljø i Paris og en antydning til litt generasjonsprotest. Kennedy minner også om at den har eksemplarisk dramaturgi. Hver av de fire aktene er presist og elegant skåret til, levende og raske i skiftene, og alle ender med en effektiv teatralsk situasjon - en perfekt «cliffhanger».
· · Henry Mürger var en tredjeklasses poet i 1840-årenes Paris. Han skildret livet på venstre bredd, og ga i 1845 ut noen historier fra bohemmiljøet i Latinerkvarteret, fra kafeene og atelierene. De ble en stor suksess, og serien gikk i tre år i et litterært magasin. Så skrev han et skuespill - «La vie de bohème». Også det ble en stor suksess, og så ble det bok av det.
Etter ti år med medgang døde Murger, men stoffet levde, og i 1893 møttes to komponister på en kafé i Milano. Den ene var Rugero Leoncavallo og den andre Giacomo Puccini. De oppdaget at de jobbet med samme idé: Puccini hadde begynt å komponere en opera han ville kalle «La Bohème» - som Leoncavallo tidligere hadde bedt ham skrive libretto til.
· · Det ble krangel og skandale, som ble sensasjon i Milanos aviser, og Puccini skrev i Corriera della sera at begge burde få presentere sine verk, og så kunne publikum selv bestemme hvilket som var det beste. Hans opera fikk en lunken mottakelse i Torino 1. februar 1896. En avis skrev at den ville overleve bare en kort tid i operahistorien. Året etter hadde Leoncavallos opera premiere i Venezia og fikk enda dårligere mottakelse. Det gikk med begge som det gikk med «Albertine» på Oslo Nye hundre år seinere.
· · Så spørs det om det er et liv etter dette også for «Albertine». «La Bohème» går stadig for fulle hus og våte lommetørklær, for øyeblikket i Albert Hall i London og flere steder på De britiske øyene, i Paris-operaen, på Metropolitan i New York, og det er nettopp kommet en ny CD - selvsagt med min favoritt Kiri Te Kanawa som Mimi.