Dagbladet



En pussig, liten stat med norske røtter har skaffet seg en enestående plass i den amerikanske politiske prosessen hvert fjerde år.

Plass i mediesola

DES MOINES (Dagbladet): På det statlige historiske biblioteket her i byen får jeg utlevert «den røde boka», som er den offisielle historien om staten Iowa. Der, på side 246, står det et bilde av ei flott jente i bunad, med bildeteksten «den norske emigranten Gertrud Aga Nesheim».

Av HALVOR ELVIK

Hun står ved siden av en statistikk på side 247 som viser at det i 1880 bodde 22 610 nordmenn i denne staten, «de fleste knyttet til jordbruket». De slo seg ned i et område dit det kom mange innvandrere fra Tyskland, Sverige, Danmark, Nederland og De britiske øyer. Hardt arbeidende, gudfryktige og ganske konservative.
· · I en mer anekdotisk historisk framstilling som jeg også får av de hjelpsomme ansatte på det statlige biblioteket i et stasbygg like ved det lokale Capitol, står det at «ved utbruddet av borgerkrigen (1861) var Iowa dominert av Det republikanske partiet; ved krigens slutt var det blitt en ettpartistat.»
· · Lederside-redaktør Richard Doak i avisa Des Moines Register sier at slik var det fram til 70-tallet, da Iowas demografi endret seg i mer urban retning fra det tradisjonelle bygdesamfunnet. I dag er statens registrerte velger delt i tre, mellom republikanere, demokrater og uavhengige.
· · Hans kollega, landbruksredaktør Jerry Perkins forteller at aktive motstandere mot Vietnam-krigen i Iowa organiserte åpne partimøter som en protest mot utnevnelsene av kandidater i «de røykfylte bakrom», og skapte den moderne caucus-institusjonen, som raskt ble tatt opp av republikanerne.
· · Men det var en demokrat som satte partimøtene i ministaten Iowa med bare 2,8 millioner innbyggere på nasjonens politiske kart. Valgkampleder Hamilton Jordan lyktes stort i 1976 da han klarte å gjøre en helt ukjent kandidat til nasjonal, politisk kjendis ved hjelp av partimøtene her. Kandidaten var en peanøttfarmer og guvernør fra Georgia som het Jimmy Carter. Han trykte alles hender og drev en uhyre effektiv valgkamp, som brakte ham helt til Det hvite hus.
· · I dag blir presidentkandidaturer knust eller skapt her blant etterkommerne av de europeiske innvandrerne. I Iowa kan en ukjent kandidat bak i køen gjøre det bedre enn ventet, og bli framstilt som vinner, mens vinneren kan gjøre det dårligere enn antatt, og få stempel som taper.
· · Walter Mondale vant her i 1984, men det var Gary Harts andreplass som ga ham status som ledende utfordrer. Den posisjonen beholdt Hart inntil den langbeinte fotomodellen Donna Rice fra Florida en morgen kom ut av hans leilighet i Washington, der teamet fra avisa Miami Herald sto og ventet.
I år må Bob Dole vinne en overbevisende seier her på prærien for å kunne nyte seierens frukter. Det er ikke nok at han vinner, han må vinne stort. En sterk andreplass i Iowa oppe i ryggen på senator Dole vil være en triumf for hvem som helst av utfordrerne.
· · Men Iowa er ikke noe spesielt godt speilbilde av nasjonen. Det er blitt mer urbant her, men folk bor stadig på landsbygda, og det er lite av fargerikt fellesskap. Kandidatene spiller på denne velgersammensetningen med sterk vekt på verdispørsmål og landbrukspolitikk i sine valgkampopplegg. Selv Steve Forbes har dratt pickupen ut av skattehakket i plata og snakker om verdispørsmål når han taler her. Og det er absolutt ikke tilfeldig at fru Forbes for første gang har dukket opp som innslag i milliardærens selvfinansierte TV-blitz.
· · Ennå har alle håp, men den viktigste oppgaven til partimøtene i Iowa og primærvalget i New Hampshire åtte dager seinere, er å renske opp i feltet av kandidater. Denne valgkampen startet med elleve kandidater. Nå er de ni. På tirsdag er de fem, kanskje bare fire.
Og Iowa har hatt sin sykliske plass i sola. Neste gang er det år 2000.





© Dagbladet, 11. februar 1996