`Så vi ikke skal glemme`

Jødeforfølgelsenes Oslo i november 1942, foran den bratte landgangen til «Donau»: - Min mann er arier, og da skal jeg vel ikke sendes, sa en jødisk kvinne - men sånt gjorde ikke inntrykk på en norsk politimann: Se til å komme deg om bord!
- Nei, hun har rett, konstaterte SS-Hauptsturmführer Wilhelm Wagner - filolog, teolog og gestapist med trossamfunn som spesiale, deriblant jødene: - Slik er bestemmelsene, og Ordnung muss sein.
· · Selv ble Wagner dømt til døden i Norge og benådet til livsvarig fengsel, mens den norske politimannen slapp atskillig lettere fra sitt bidrag til utryddelsen av jødene: Nordmenn var «rede til å utføre enhver ordre, tilsynelatende uten å reflektere et øyeblikk over hvor mange mennesker de styrtet i svarteste fortvilelse og dypeste ulykke», registrerte et øyenvitne på kaien.
Og av alle de norske jødene som norsk politi var med på å sende til Auschwitz, kom bare noen få tilbake. Vi skulle aldri glemme hva tyske nazister utsatte dem for, med effektiv norsk assistanse, forsikret vi den gang.
· · Men det skulle vi jo. Vi skulle attpåtil glemme å gi dem tilbake alt det tyske og norske nazister hadde tatt fra dem, oppdaget vi et halvt århundre etterpå - og hva sa justisminister Grete Faremo om det i Stortinget i forrige uke?
- Vi har etablert en positiv dialog med Det Mosaiske Trossamfund. Innretningen for dette arbeidet er åpent. Helt sentralt er det at prosessen må skape tillit til det resultatet man til slutt kommer fram til.
· · Og det vil ta et års tid, i tillegg til de nærmere 51 år som allerede er kastet bort i denne saken. Regjeringen er åpen for at det jødiske samfunn kan få erstatning for eiendommer og formuer som ble fratatt norske jøder under krigen, lyder formelen - men den er lukket for at det skal skje på en raus og ubyråkratisk måte, slik Kristian Ottosen har foreslått med tilslutning fra Kjell Magne Bondevik. En æresgjeld, skrev Aftenposten på lederplass.
· · Men også en Ottosen og en Bondevik og en Aftenposten må forstå at et sånt Justisdepartement ikke kan handle like raskt når det skal kompensere gammel urett som når det skal skape ny - og la politiet arrestere menn, kvinner og barn om natta for å deportere dem, med de assosiasjoner det måtte gi. For oss andre kan det være på tide å trekke fram to verdifulle bøker som druknet så smått i flommen før jul - så vi ikke glemmer enda mer:
I «Fange nr. 79108 vender tilbake» forteller Arnt Stefansen om Kai Feinberg, en av de få norske fangene som overlevde Auschwitz og fremdeles hadde styrke til å begynne livet på ny. I «Falskmynter i blokk 19» forteller Moritz Nachtstern om sitt tvangsarbeid i Sachsenhausen, der SS presset ham til å produsere falske pundsedler. Denne boka utkom første gang kort etter krigen.
· · Men også den er like vesentlig i dag - og la oss minnes hva vi ellers kan ha glemt. Kvinnen fra landgangen til «Donau» kom til Bredtveit istedenfor Auschwitz, og et par uker seinere flyktet hun til Sverige. Den norske politimannen oppdaget at han var antinazist da tyskerne var i ferd med å tape krigen, og Wagner fikk en jobb i kjelleren i Bank für Lastenausgleich i Bonn etter at en Faremo-forgjenger deporterte ham.
· · Banken for utjevning av krigens byrder. Der var han kjent og kjær fordi han skrev så fikse sanger til brylluper og fødselsdager - og hvem brydde seg vel om disse jødene?