Av HARALD STANGHELLE
Attentatet mot William Nygaard gjorde Rushdie-saken spesiell for norsk opinion. Alvoret og det uhyrlige i fatwaen rykket oss nærmere, det groteske ble synliggjort. Skuddene i Dagaliveien påla norske myndigheter et spesielt ansvar for å presse iranerne til å klargjøre sin holdning til dødstrusselen.
Etter en rekke runder med uklarhet kan vi nå oppsummere noen enkle fakta:
* Det iranske presteskapet har ikke trukket tilbake fatwaen. Dødstrusselen gjentas av Irans offisielle representanter, med vekslende kraft riktignok, og med meget uklare svar når spørsmålene dreier seg om hvordan fatwaen skal settes ut i livet.
* Irans Oslo-ambassade bekrefter nå med all ønsket tydelighet at dette er en linje de lojalt følger opp. Et forsøk fra Irans tidligere Oslo-ambassadør på å utstede en slags «forsikring» om at dødstrusselen ikke lenger gjelder norske borgere, er ikke lenger Irans holdning.
* Flere mer eller mindre toneangivende norske imamer gir uttrykk for at de støtter fatwaen. Det gjør ikke saken mindre alvorlig at dette skjer i islamske menigheters internaviser, publikasjoner som leses med et helt annet alvor enn norske medier møtes med.
* Samtidig ser vi klare tegn til at vi som nasjon begynner å bli lei hele Rushdie-saken. Sjokket etter attentatet mot William Nygaard er i ferd med å gi seg. Nasjonen har «viktigere» saker å være opptatt av, og stadig flere finner grunn til å minne om at det jo er grenser for hva Norge kan gjøre. Både vår utenriksledelse og lederen for Stortingets utenrikskomité har levert praktfulle lærestykker i den passe engasjerte unnfallenhet som mellom linjene forteller at man ikke har til hensikt å gjøre noe mer. Og før helga kom den naturlige konsekvensen av dette, da avisa Vårt Land meldte at norske innkjøp fra Iran er fordoblet i løpet av det siste året, presteregimet tjener nå penger på samhandelen.
* Den samme moralske trettheten ser vi i resten av Europa. For over et halvt år siden stilte EU et ultimatum overfor Iran: Det ville få økonomiske konsekvenser dersom ikke dødsdommen ble tilbakekalt. Nå hører vi færre og færre uttalelser med ultimatumets klarhet over seg. Iranske representanter framhever da også Tyskland og Sverige som EU-land presteregimet har et forbilledlig forhold til. Ifølge byråmeldingene avslo Europas mektigste nasjon for kort tid siden Salman Rushdies anmodning om å tale hans sak direkte overfor Iran. Tyskerne henviste til arbeidet EU gjør, og institusjonaliserte dermed den unnfallenhet og feighet som preger mange mektige nasjoner i møtet med kravet om aktiv handling overfor presteregimet.
* Og her er Rusdie-saken i ferd med å finne sitt søvndyssende moralske leie. Vi har gjort nok, er holdningen, nå må kreftene brukes på andre felter. Og de som holder saken levende, oppleves sterkere og sterkere som masete forkjempere for en «umulig» sak.
* Det vi nå ser er en farlig utvikling. Farlig fordi den i sin ytterste konsekvens representerer presteregimets seier over demokratier som demonstrerer manglende utholdenhet i kamp for ideene. Og farlig fordi vi enda en gang viser at vi er blitt så moralsk pragmatiske at vi bare skiller mellom lurt og dumt, og ikke mellom rett og galt.
* Skuddene i Dagaliveien gjør vår nærhet til Rushdie og hans forleggeres skjebne spesiell. Vi kan ikke tillate at kampen mot fatwaen svekkes og glemmes. Det betyr at Norge igjen må forlange utvetydige garantier fra Iran for norske borgeres sikkerhet på norsk jord. Får vi ikke slike forsikringer, er Norge moralsk forpliktet til å ta i bruk mer offensive og konkrete virkemidler for å markere at en grense er overskredet. Det kan bety handelsboikott og utvisning av diplomater som ikke tar avstand fra presteregimets attentattrusler.
