Finn Skårderud, psykiater og kulturskribent
En munk fulgte ham til Niccolini-kapellet i nordenden av kirken. 1600-tallsmaleren Volterrano har dekorert kuppelen med sine fresker. Stendhal skriver i dagboken: «Volterranos «Sibille» ga meg kanskje den største nytelse malerkunst noen gang har gitt meg. Jeg var allerede i en slags ekstase, ved tanken på å være i Firenze, og med nærheten til de menn hvis graver jeg nettopp hadde sett ... Jeg hadde nådd en emosjonell tilstand hvor himmelske sansninger utløst av den fine kunsten blandet seg med pasjonerte følelser. Idet jeg kom ut fra Santa Croce, hadde jeg hjertebank, hva de kaller «nerver» i Berlin; livet i meg hadde blitt revet ut, jeg gikk med frykten for å falle.»
For å samle seg leste Stendhal fra en diktsamling han bar i lommen. I «I Sepolcri» («Gravene») skriver den italienske dikteren Ugo Foscolo nettopp om de menn som er begravet i Santa Croce. «Jeg måtte høre stemmen til en venn som delte min følelse.»
Stendhal hadde nær falt for en freske. Schiller beskriver en lignende opplevelse fra Antikksalen på det arkeologiske museet i Mannheim.
I en avisnotis ble jeg oppmerksom på en italiensk psykiater som hadde skrevet om mennesker som ble forvirrete eller psykotiske etter kunstopplevelser. Jeg skrev til henne, professor Graziella Magherini, og fikk i retur en bok med tittelen «La sindrome di Stendhal» (Feltrinelli).
Dels er boken en beretning (med så vel sykehistorier som tabeller og statistikk) om de 106 turistene som i en tiårsperiode ble innlagt på et av de psykiatriske sykehusene i Firenze etter møter med renessansekunst. Dels er den en presentasjon av Freuds reiser og reiselitteratur. Boken er også en betraktning om reisens psykologi og psykopatologi, med henvisninger til følsomme Italia-turister som Goethe, Schiller, Stendhal, John Ruskin, Henry James og Marcel Proust. Reisen er ikke minst en streben etter sentimentalitet; en anstrengt sårbarhet. Den er dobbelt bevegelse; emosjon kommer av latin for bevegelse. I sin dagbok viser Stendhal hvordan han var ganske oppstemt av romantisk forventning lenge før han kommer inn i Firenze by. Reisen er en søken etter en annen erfaring på ukjent mark. Den sentimentale reisens litterære klassiker er og blir Laurence Sternes «En følsom reise gjennom Frankrike og Italia» fra 1768 (Foscolo og Sterne er begge nylig utgitt på Bokvennen forlag). I denne humoristiske boken kommer forfatteren - til tross for tittelen - aldri til Italia. Hans følsomhet leder ham i stedet til en fransk kammerpike.
Det gode er ikke til å stole på
Men ikke minst: Magherinis bok er også ansatsen til en psykoanalytisk forståelse av hva det er å ha en estetisk erfaring.
Jeg ringte doktor Magherini.
Sekretæren tok telefonen. Jeg la frem mitt ærend om et besøk, og sekretæren sendte mine beskjeder videre til den skeptiske professoressaen i bakgrunnen. Jeg hørte samtalen dem imellom. «Kommer han for psykiatrien eller for estetikken?» «L'estètica,» ropte jeg i røret, l'estètica, for pokker. Jeg ville ikke bli tatt for en middels empiriker med interesse for søylediagrammer for hvorvidt de henførte turistene kom fra EU- eller ikke-EU-land. Ikke noe kaldprat.
Det virket. Jeg dro til Fireze.
«I kunstverket skjer det en formdannelse av innhold, en estetisk konsentrasjon av erfaringer. For betrakteren kan kunstverket være det språk som utenfra organiserer det psykisk forstyrrende og fremmede fra barndommen, det som ennå ikke har fått et språk. Kunstverket kan være en fortetning, slik som i drømmen. Møtet med verket kan bli en plutselig formgivning og en konfrontasjon med sitt eget ubevisste, preget av uhygge. Eller det kan ha karakteren av en overveldende flott estetisk opplevelse. Slike møter med kunst er i nær slekt med hva som kan skje i psykoterapi, med plutselige sprang når særskilte tema får fortellingens form. Psykoterapien som praksis må i større grad forståes som en estetikk!
Ekstase betyr ute av likevekt
Henry, en ung amerikansk pasient, ble henvist etter å ha betraktet Caravaggio. Malerienes forførende og inviterende uttrykk, skiftningene mellom mørkt og lyst, var hva han anså som urovekkende. I Roma hadde han sett Caravaggios «Narcissus», og var blitt skremt av én detalj, kneet. Og det er faktisk truende, som et slagvåpen, eller en fallos.
Se på Donatellos statue «David»! Den er svært forskjellig fra Michelangelos. Donatellos «David» er en ung gutt, med alle kroppslige tegn på en begynnende pubertet. Den seksuelle fascinasjonen er påfallende, ikke minst hos homofile.»
Hvorfor renessansekunst?
«Kanskje på grunn av den klassiske skjønnheten, harmonien og det figurative. Det er lett å identifisere seg. Se på de bølgende, perfekte og ubrutte linjene hos Leonardo da Vinci. I møtet med det harmoniske gir vi lettere etter.
Ja, kanskje det gode sklir mykt, bekvemt og urovekkende inn. Ubehaget kommer derimot med pigger og mothaker. Hos Munch ser vi ofte en smerte, som setter oss i beredskap og bidrar til å aktivisere det psykiske forsvaret. Blir man således mindre forvirret av Munch enn av Botticelli?
Det onde er til å stole på, det kan vi alltid holde fast ved. «Min sorg is my castle,» skriver Kierkegaard. Men det gode er ikke til å stole på. Et møte med det skjønne eller det gode blir raskt til en påminnelse om dets flyktighet. Vi er lengtere. Vi får ikke det vi lengter etter. Det godes tilstedeværelse blir påminnelsen om tapet.
I en liten tankegang om forgjengelighet («vergänglichkeit», 1916) skriver Freud om en «spasertur med en taus venn og en ung, allerede temmelig ryktbar dikter». Poeten var i det virkelige liv Rainer Maria Rilke. Vennen var en venninne, Lou Andreas-Salomé. Hun var en kvinne som møtte mange av tidens berømte menn og forstyrret flere av dem. Hun var poetens elskerinne, psykoanalytiker og Nietezsches fortvilte kjærlighet. Hun møtte Hamsun, Wedekind, Strindberg og Herman Bang. Hun er romanfigur hos Kjartan Fløgstad og i psykiateren Irvin D. Yaloms roman om et fiktivt møte mellom Freud, Breuer og Nietzsche («When Nietzsche wept»). Lou var generaldatter fra Russland, studerte filosofi og skrev bøker. Hennes første arbeid var om Ibsens kvinneskikkelser.
I Freuds tekst evner ikke poeten å nyte alt det vakre i sommernaturen, fordi det snart skal ødelegges. For Freud er derimot gleden innen rekkevidde.
Freuds undertekst, ifølge den svenske psykoanalytikeren Ludvig Igra, er at om de gode objektenes fravær er for vanskelig å holde ut, vil det også være en risiko for ikke å tåle det godes nærvær. Freud hevder ødvendigheten av innsikten om forbindelsen mellom sorg og glede, for å kunne klare å skille dem. Når elementet av sorg ikke benektes, kan det oppstå en legering som beriker så vel den sensuelle som den estetiske nytelsen. Når sorgen benektes, risikerer gleden å gå på tomgang, som i den maniske ekstasen.
For øvrig undrer jeg: Hva er forskjellen på skjønnheten i et kunstverk og i naturen? Jeg kan aldri huske å ha hørt om mennesker som blir psykotiske av møtet med den norske vidda. Og hva er forbindelsen mellom den estetiske og den religiøse ekstasen? Hva er likheter og forskjeller mellom Magherinis tilreisende pasienter og de troende turister som blir akutt forvirrete på Golgata? Magherini henviste til sitt nære samarbeid med psykiatere i Jerusalem.
Så dro jeg på galleritur. Magherini hadde veiledet meg. Jeg var et dårlig medium. Det var imponerende kunst, men det ble for mye. Kroppen min ville på bar. Det var mer «museum fatigue» enn stendhalsk svimmelhet. Jeg tok med meg min poetiske anstrengelse over Ponte Vecchio til antikvitetsstrøket i Oltrarno. På veien ble jeg fortapt i en Armani-jakke; hvilken skjønnhetsåpenbaring. Armani, Armani. Jeg bare måtte. Hva er skjønnhet i vareestetikkens tid? Jeg gikk til Piazza di Santo Spirito. På denne hellige ånds plass lå noen av byens åpenbart mer heftige barer. Jeg ble servert utendørs av en svensk negresse. Hva er forskjellen på skjønnheten i et kunstverk og hos et menneske?
Skremt av et kne hos Caravaggio
Bak meg satt en ung mann og gynget ubekvemt frem og tilbake på sin parkerte scooter. Forgjengeligheten hadde tatt bolig i ham. Han snakket i mobiltelefonen. Jeg fikk med meg samtalen. Kjæresten hans insisterte på å slå opp i den andre enden av det trådløse. Han tryglet og protesterte. Hun slo opp.
Stendhal visste også mye om denne formen for ekstase. I 1818 ble han halvt vanvittig forelsket i en milanesisk adelsdame, den stolte og avvisende Matilde Dembowski. Da hun året etter dro ut på en reise, forfulgte han henne. Stendhal forsto at dette var en tabbe. Hos den svenske litteraturviteren Horace Engdahl har jeg kunnet lese hvordan han bestemte seg for å gjøre seg incognito. Han forkledde seg med et par grønne briller. Slikt vekker oppsikt, og Matilde flyktet.
Den unge mannen satt der med sin mobiltelefon og sitt opptattsignal. Ethvert medium har sin egen melankoli. Ekstase betyr ute av likevekt. Han gynget og gynget på sin scooter. Roland Barthes skriver at «forelskelsens suppedass er ikke til å få tak på; man må enten henge i eller stige av: å innrette seg er umulig (kjærligheten er verken dialektisk eller reformistisk).»
Det var vondt å se på. Vi er forskjellig utrustet til å tåle at det glipper. Jeg skålte med meg selv og lurte på om jeg bar nag til noen.
