Høyesteretts største urett

Den høyeste rett kan være den største urett, vet vi fra før, også her i landet: Summum ius, summa injuria, konstaterte allerede den privatpraktiserende aktor Marcus Tullius Cicero.
Og vi kan trygt snu på sitatet og slå fast: Største urett er høyeste rett. I Oslo nektet påtalemyndigheten å gjenoppta saken mot Per Liland og seiere å gi ham en skikkelig erstatning. I Karlsruhe nektet Høyesterett å oppheve dødsdommen over Dietrich Bonhoeffer - «en av vår tids mest innflytelsesrike teologer gjennom sitt krav om radikal konfrontasjon med det moderne menneskets nye situasjon» (professor dr.theol. Ragnar Leivestad i Store norske).
· · For også her i landet har Bonhoeffer satt teologiske spor etter seg med bøker som «Lydighetens vei» og «Motstand og hengivelse». Vel kan hans ideer ha virket som «en inspirasjon til kristen nytenkning» - men åpenbart ikke til rettslig: Dommen over Bonhoeffer var uttrykk for den nasjonalsosialistiske statens rett til selvhevdelse, slo Høyesterett i det nye demokratiske Tyskland fast i 1956. Dessuten skal vi merke oss at det alltid har vært «strenge lover til vern om staten i en kamp om dens være eller ikke være».
· · Og det får ikke hjelpe at dens «være» i dette tilfellet gikk over i «ikke være» allerede en måned etter. Senere har ingen rokket ved dødsdommen. Over hele Tyskland er gater, skoler og kirker oppkalt etter Bonhoeffer, dette forbilde for antitotalitær motstand, men han er aldri blitt rettslig rehabilitert. Offisielt er han en «tidligere straffet person».
Til gjengjeld er hans mordere stort sett ustraffet, etter at de ble frifunnet under flere prosesser i 50-årene og knapt frakjent en eneste borgerlig rettighet. Det eneste måtte være at aktor, SS-Standartenführer Walter Huppenkothen, så smått fikk betinget fordi han hengte Bonhoeffer og de andre dødsdømte før dommene var bekreftet av den såkalte rettsherre. Hvem var nå det?
· · Ernst Kaltenbrunner, sjefen for Reichssicherheitshauptamt der Gestapo var en liten underavdeling. Det var 8. april 1945 Bonhoeffer ble dømt til døden for høyforræderi av en SS-særdomstol i konsentrasjonsleiren Flossenbürg - tretti dager før det endelige sammenbruddet for Nazi-Tyskland, om ikke nødvendigvis for nazi-justisen. Dagen etter fikk han ordre om å ta av seg alle klærne, gå opp den steile trappa til skafottet og selv legge løkken rundt halsen.
· · Så lot SS-bøddelen lemmen falle under ham etter klarsignal fra aktor. Dietrich Bonhoeffer ble 39 år gammel, og i denne måneden kunne han vært 90. I Hannover har lærere og studenter ved den evangeliske høyskolen mintes dagen ved å henvende seg til aller første statsadvokat i Berlin: - Gjenoppta saken for å få opphevet dødsdommen!
Og i Berlin krever en gruppe borgerrettsforkjempere fra eks-DDR at Forbundsdagen skal vedta en erklæring om at dommen i konsentrasjonsleiren var en terrorhandling: - Også for oss var han den sterkeste inspirasjon. Rettferdighet for Dietrich Bonhoeffer!
Rettferdighet? Bonhoeffer trenger kanskje ikke noen rettslig rehabilitering, konstaterer kommentator Heribert Prantl i Süddeutsche Zeitung - men det gjør rettsvesenet i rettsstaten Tyskland, så lenge største urett er høyeste rett.