Uten at det skapte de store overskrifter i verdenspressen, kunngjorde Tyrkias daværende statsminister Tansu Ciller i desember i fjor at det skulle bygges to nye store dammer i den sørøstlige delen av landet. Her driver tyrkerne en gigantisk kraftutbygging som går ut på å demme opp de bibelske elvene Eufrat og Tigris.
SIDE 2: JAN-ERIK SMILDEN
De nye planene skremte praktisk talt vannet av Syrias og Iraks diktatorer, Hafez Assad og Saddam Hussein. De to gamle fiendene fant i rekordfart ut at her måtte de samarbeide. Nå har en irakisk delegasjon ganske så sensasjonelt vært på besøk i Damaskus. Syria og Irak er helt avhengige av vannet fra Eufrat og Tigris. Allerede nå har de to landene merket virkningene av at Tyrkia demmer opp, og verre vil det bli. Tyrkiske myndigheter har gjort det klart at nabolandene ikke har noe å frykte, men slike løfter hjelper lite når Tyrkias president Suleiman Demirel har uttalt at «Vi har vannet, araberne har oljen». I realiteten vil Tyrkia med sin damutbygging være i stand til å kontrollere mesteparten av vanntilførselen til både Syria og Irak. Det har alvorlige strategiske implikasjoner.
· · Foreløpig har ikke Irak, Syria og Tyrkia begynt å diskutere vannproblematikken, og dessverre fins det ingen internasjonale konvensjoner som regulerer fordelingen av denne så livsviktige ressursen. I øyeblikket er situasjonen ganske så spent mellom Tyrkia og Syria. Syrerne støtter den kurdiske opprørsbevegelsen PKK, til stor irritasjon for tyrkerne. I forhandlinger om vannet kan syrerne bruke kurderspørsmålet som et viktig kort. Det gir de ikke fra seg før de må.
· · I fredsforhandlingene mellom Israel og Syria har også vannet vært et viktig element, men etter Tansu Cillers tale i desember, rykket temaet flere plasser opp på dagsordenen. Vannet fra Golan - i forbindelse med Genesaretsjøen - utgjør om lag 30 prosent av Israels vannforsyning. Derfor er israelerne lite interessert i å gi fra seg kontroll til syrerne. Syrerne på sin side hadde ikke brydd seg så mye om Golan-vannet, hadde de visst at de kunne stole på vannforsyningene fra tyrkiske områder.
· · Syrerne ønsker nå at deler av vannforhandlingene fjernes fra forhandlingsbordene i Plantation Wye i Maryland i USA, der de og israelerne møtes jevnlig. Vannet bør ifølge Syria i stedet drøftes i flernasjonale forhandlinger - når slike eventuelt måtte blir fruktbare. Spørsmålet er også om Israel og Syria kan komme til en fredsavtale uten at fordelingen av vannressursene fra Golan er løst. I øyeblikket ser det ut til at dette spørsmålet kan bli en formidabel bremsekloss.
· · · Syria kan få vann fra Tyrkia, sa Israels statsminister Shimon Peres for et par uker siden. - Tyrkia kan ikke gi vann til Syria bare på grunn av fredsprosessen i Midtøsten, svarte en tyrkisk UD-tjenestemann. Tyrkerne som vanligvis har et godt forhold til Israel, mener at Peres burde legge press på syrerne for å få dem til å gi opp støtten til PKK.
· · Syria er i en ekstremt vanskelig situasjon når det gjelder vannet. I forhold til Tyrkia er landet såkalt nedstrømsland, i forhold til Israel oppstrømsland. Så lenge det ikke fins noe regulert lovverk på området, kan ikke syrerne gå inn på en avtale med ett naboland uten at det får konsekvenser for forholdet til et annet. Står Hafez Assad på Syrias rett som oppstrømsland på Golan, vil han også ha anerkjent Tyrkias rett som oppstrømsland når det gjelder Eufrat og Tigris. Dette er et nesten uløselig dilemma.
· · Vannkrangelen mellom Tyrkia og nabolandene blir tatt opp på det neste toppmøtet i Den arabiske liga. Flesteparten av medlemmene der vil støtte Syria og Irak. Fortsetter tilnærmingen mellom Bagdad og Damaskus, kan det få betydning for hele den politiske situasjonen i området. Det er en utvikling USA ikke vil like noe særlig.
· · Etterretningsmeldinger fra Midtøsten går ut på at Syria den siste tida har forflyttet militære styrker fra grenseområdene mot Israel i sørvest til Tyrkia i nord. Det betyr ikke at president Assad slår på krigstromma, men det er et klart signal om at i kampen om vannet vil alle våpen bli tatt i bruk.
