Diskré ideolog

«Joseph er rendyrket klassisist og oppfatter alt utenom klassisismen som folklore og uinteressant. Det er denne regresjonen som er så betagende ved Joseph.»
Slik presenteres skulptøren Joseph Grimeland av Odd Nerdrum i ei bok som Gyldendal lanserer i dag, og som kommer like i etterkant av kunstnerens 80-årsdag. Denne kunstneren er noe av en farsfigur for Nerdrum, men figurerer sjelden i medienes søkelys. Grimelands navn har imidlertid for lengst skrevet seg inn i Norges kunsthistorie, og hans signatur sitter i det bokas hovedbidragsyter Stig Andersen kaller «kjennemerker i det norske landskap».
· · Den såkalte «Oslopiken» fra 1950 er plassert som en slags gallionsfigur på fasaden av hovedstadens rådhus, der han også utformet relieffrisen «Sjø og land». Ellers var Grimeland både blant de første og en av de siste som laget sentrale krigsminnesmerker her til lands. Distansen fra de falnes minne på Nordre Skøyen (1946) til Krigsseilermonumentet ved Sjøfartsmuseet på Bygdøy (1980) kan Oslo-boere overkomme som søndagstur. Det ligger en helt annen kunstnerisk vandring mellom 30-åringens klassisk klare yngling og det barokke bevegelsesskjemaet som de forliste sjøfolkene er komponert innenfor.
· · Begge monumentene fyller sin funksjon som minnesmerker, men de er også ment å være i pakt med den eneste kunstneriske kanon Grimeland anser for gyldig. Den har peilepunkter fra Praxiteles via Michelangelo til Rodin, og representerer - igjen med Andersens ord - «et bolverk mot modernismens «abstrakte» verdensbilde». Sammen med parhesten Per Palle Storm - som doserte denne «sannheten» i over 30 års enerolle som professor i skulptur på Statens Kunstakademi - sto Grimeland fram som selve ideologen for dette synet.
· · Han førte ut sitt syn på en velartikulert måte i boka «Moderne kunst - hvorhen?» fra 1965, da maleren Øistein Thurman var hans motdebattant. Bokas budskap kom i ei tid da modernismen hadde fått et kortvarig hegemoni i norsk kunstliv. Selv om det bare var et par år etter at Billedhoggerforeningens formann foreslo å fjerne Arnold Haukelands nyreiste abstrakte stålskulptur «Air» på Blindern i Oslo. Den samtidige «Kunst og rabbel»-utstillingen - som likestilte Klee med krusseduller av barn - fenget også hos den tids populister.
· · I 1965 markerte kunstnere innenfor den yngre generasjon sin første og høyst forskjellige opposisjon mot modernismen, selv om den delvis manifesterte seg på samme utstillinger. Med ytterpunkter som de popkunstinfluerte Per Kleiva/Kjartan Slettemark og de tradisjonsorienterte Odd Nerdrum/Per Ung. For de sistnevnte ble Grimelands boklige bidrag en bekreftelse på modernismens avsporing, og han fant på sin side den norske kunstens framtidshåp i Nerdrums maleri.
· · Joseph Grimelands verbale form var og er mer dempet og diskré enn det hans to kumpaner vanligvis presterer i sine korstog mot alt de mener kan stilles i modernismens «gapestokk». Likevel blir forklaringen om at «vårt århundre har rasert arven fra antikken fordi oppdragelsen ble for tung» i letteste laget. Likeså at det er «uttrykk for en slags tretthet» når Kandinsky & Co. malte «galt» - dvs. abstrakt - før Grimeland ble født. Da blir «den betagende regresjonen» bare bedrøvelig reaksjonær.