Av Per Vassbotn
Logikken er ikke akkurat innlysende: Det er bare å øke de små norske utslippene, for andres utslipp betyr mer. For nå er ekspertene i FNs klimapanel klarere i sine konklusjoner enn noensinne: Kloden seiler mot en klimakrise hvis intet gjøres. Da blir det mest påfallende i gårsdagens klimadebatt med hvilken glød Norges miljøvernminister Thorbjørn Berntsen forsvarte regjeringens reviderte klimapolitikk, den som i år 2000 vil gi en økning av CO2 utslippene i stedet for en stabilisering. Berntsen talte om hvilken bagatell dette vil utgjøre, en 14-16 prosents økning av Norges 2 promiller av verdens utslipp er nærmest for ingenting å regne.
· · Bramfulle Berntsen kom som vanlig med klare meldinger: - Denne jamringa om våre voldsomme utslipp skyter høyt over målet, tordnet han mot SV og Sp. Han var tvert imot meget optimistisk, for de siste anslag justerer ned veksten i de samlede norske utslippene («snakk ikke bare om CO2, det er NOx og alle de andre klimagassene som teller»). For egen del trodde han at det faktisk ligger an til en utflating i år 2000 ... Og så glansnummeret, Kinaargumentet: - Det er Kina som må begrense sine utslipp om det skal monne noe, ikke lille Norge!
· · Arbeiderpartiets stødige talere fra fagbevegelse, lokalpolitikk og offentlig administrasjon fulgte ham med stor begeistring. Dette er noe annet enn den truende idealismen fra Gro Harlem Brundtlands bærekraftige miljøpolitikk, den som lå til grunn for stabiliseringsvedtaket, den som åpenbart kunne ha rammet oljevirksomheten, gasseksporten, industriveksten, biltransporten, lønnsoppgjørene og statsbudsjettets inntektsside. - Vi må tjene mer penger for å kunne hjelpe andre med å bedre verdens klima, lyder hovedsentensen i dagens oljesosialisme, den tradisjonelle kraftsosialismens rettmessige arvtaker. Eller denne: - Vi er en energistormakt og produsenter av rein energi og kan ikke sammenliknes med andre land, med sine skitne energiformer.
· · Åttiårenes lysegrønne idealisme lever likevel i beste velgående i Stortinget. Først og fremst har den overlevd i «nei til EU»-partiene. Derfra kommer det krav om en helt annen oljepolitikk (ned med utvinningstempoet) og en helt annen energiproduksjon (bioenergi som ved og torv, ny energi fra sol og vind). I sin mest detaljerte beskrivelse er klimatrusselen så formidabel at den truer ikke bare lave øyer i Stillehavet, men på sikt hele livet på kloden. Hvert av nei-partiene har utarbeidet sin egen klimapolitikk for å redde verden. I går var de iallfall kommet så langt med redningsarbeidet at de sto sammen om forslag som ble nedstemt av «ja til EU»-partiene. Og RV hadde eget forslag.
· · Jeg tror vi bare har sett begynnelsen på en ny energisosialistisk epoke i Arbeiderpartiet. En ting er Thorbjørn Berntsens ganske effektive kamp mot en miljøpolitikk partiet har forlatt - han kan stort sett brukes til agitasjon for eller imot hva det skal være. Viktigere er det nok at Arbeiderpartiets nye generasjon ledere, som Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland, så fullstendig har solgt seg til oljen og gassen. Nå søker to og et halvt statsselskap bak firmaet med det besnærende newspeak-navnet Naturkraft A/S om konsesjon for bygging av inntil tre kraftverk basert på naturgass. Gjett tre ganger om konsesjonsbehandler-Jens vil si ja til selskapseier og generalforsamlings-Jens ...
· · Da blir utslippet av CO2 riktignok økt med 20 prosent i det år det skulle ha økt med null. Denne bagatellmessige økningen skal vi naturligvis hjelpe Kina med å dekke inn, med norsk teknologi, norsk bistand og norsk bedrevitenhet. Kom ikke her og snakk om sinke!
