Nye toner i eviggrønska

Det er med musikere som med forfattere: Til noen få knytter det seg så mye respekt og forventning at enhver ny utgivelse fra deres hånd må imøteses som en begivenhet.
Den amerikanske pianisten Herbie Hancock (56) er en slik kunstner. Hans «curriculum vitae» fra 1963, da han kom inn i Miles Davis' kvintett, og fram til i dag plasserer ham i jazzens desiderte ledersjikt gjennom tre tiår: Som virtuos aktør innen moderne, akustisk solopiano- og småband-jazz og som dristig keyboard-eksperimentator i retningen funk og rock. Nå har han tatt nok et interessant grep, lagt ut for all verden på CD-en «The New Standard». Altså ikke «En ny standard», men «Den nye standarden». Har han dekning for en så himmelstormende tittel?
· · Før svaret antydes: Begrepet «standard» betyr i jazzsammenheng oftest «evergreens», populære melodier fra 30-, 40- og 50-tallet. Mange av dem stammer fra Hollywood-filmer eller Broadway-musikaler og ble sin tids sverme- og dansemusikk, skrevet av profesjonelle slagermakere som kjente fagets krav og knep: Melodiene skulle være enkle nok til at publikum kunne «ta» dem fort, men samtidig så harmonisk og melodisk sofistikerte at (jazz)musikerne fant det utfordringen verdt å improvisere over dem. Et eksempel er «My Favourite Things» - enkel nok til at Julie Andrews kunne skjønnsynge den inn i en hel verdens hjerter via «The Sound of Music», rik nok til at John Coltrane kunne lage sin versjon, et impresjonistisk saksofonkok så fjernt fra alpeluft og cinemascopisk sødme som tenkes kan.
· · Disse melodiene kom til å utgjøre en vesentlig del av det standardrepertoar som jazzmusikere måtte beherske for å være anvendelige i (danse)orkestre og kunne delta på jam sessions. Selvfølgelig har også komponerende jazzmusikere bidradd vesentlig til standard-repertoaret: Duke Ellington, Thelonious Monk, Charlie Parker, Dizzy Gillespie og andre. Men fra andre utgangspunkter enn Tin Pan Alley.
· · Å ny-spille standardlåter som «My Funny Valentine» og «Bye Bye Blackbird» har vært høy jazzmote i noen år nå.
Men Herbie Hancock har tatt et dristig steg: Gjort som de gamle og gått til sin egen samtids populærmusikk. Der har han drevet perledykking i det havet av substansfattig rillefyll og ørkesløse tregrepsvarianter som kom til å oversvømme verden etter at The Beatles gjorde det stuerent, om ikke alltid like klokt, for popmusikere å skrive materialet sitt selv. Han har plukket låter av Lennon/McCartney, Sade, Kurt Cobain, Steely Dan, Stevie Wonder, Prince og Simon & Garfunkel, og satt sammen et drømmeband for å spille dem: Michael Brecker (tenorsaksofon); John Scofield (gitar), Dave Holland (bass), Jack DeJohnette (trommer) og Don Alias (perkusjon). · · Om det holder? Om Herbie Hancock har satt den nye standarden, er vel tvilsomt, men han gjør et fordømt godt forsøk. Først og fremst demonstrerer han imidlertid til fulle at fremragende improvisasjonsmusikere like gjerne kan velge «Norwegian Wood», «Thieves in the Temple» eller «All Apologies» som «Stella By Starlight» eller «Autumn Leaves» som utgangspunkt for spennende improvisasjonsutflukter og lynende samspill, og skal vi tro at han enda en gang har satt en frisk kurs som mange kommer til å følge?