Av MORTEN STRAND
For katastrofene står i kø i Nord-Korea. Et diktatur uten sidestykke er i ferd med å råtne på rot. Verst er det med sulten, ifølge både regjeringen og internasjonale hjelpeorganisasjoner. Mer enn to millioner barn kan dø i løpet av våren hvis ikke internasjonale hjelp kommer fram. Grupper av utmagrede soldater plyndrer bønder for den lille maten de har, til tross for at den 1,1 million mann sterke hæren på alle måter er forfordelt i det sterkt sentraliserte og militaristiske samfunnet. Det meldes med jevne mellomrom om soldater som har desertert, og om andre som har kommet seg ut av det hermetisk lukkede landet. Den slags forekom praktisk talt ikke tidligere.
· · På overflaten er alt foreløpig rolig. Utlendinger rapporterer at til tross for flommen og sultkatastrofen som har rammet landet, så jobber arbeidsbrigadene fortsatt under vaiende faner og sprakende høyttalere som formidler sosialismens aller siste landevinninger. Men det store ideologiske bedraget går trolig opp for stadig flere. Forrige uke skjøt en løytnant ned og drepte tre sikkerhetsvakter før han selv ble drept. Han ville søke politisk asyl i det russiske handelskammeret i hovedstaden Pyongyang. Heller ikke den slags forekom - det ble i hvert fall ikke rapportert - tidligere.
· · Mest spektakulært er likevel avhoppingen til Sung Hae Rim. Hun blir nå blir tatt hånd om av sørkoreansk etterretning et sted i Europa. Sung er en tidligere elskerinne av Kim Jong Il. Da Kim på slutten av 60-tallet var en kommunistisk super-playboy, tvang han den vakre skuespillerinnen til å skille seg fra sin legemann. Sung fødte i 1972 Kims første sønn, som nå ifølge etterretningsrapporter er farens øyenstein. Men til tross for at den fire år eldre Sung skal ha vært som en mor eller sjelesørger for den nå 54 år gamle diktatoren, ble hun etter hvert brysom. Kim løste problemet ved å sende henne i eksil, til Moskva. Sungs avhopping er det største propagandanederlaget for nord siden opprettelsen av Nord-Korea i 1948.
· · Det har alltid hvilt et mystikkens skjær over Nord-Korea. Blandingen av asiatiske tradisjoner, en sterk konfusianistisk arv og europeisk radikalisme har neppe tidligere gitt mer nedslående resultater. For selv om terroren trolig herjet verre både i Stalins Sovjet og i Maos Kina, har den politiske ensrettingen neppe noensinne nådd slike høyder som i Kim-dynastiets Nord-Korea.
· · Isolasjonen og ensrettingen har vært total siden Kim den eldre proklamerte republikken Nord-Korea i 1948. Skolebarn på vei til skolen har sunget hyllingssanger til Den store leders ære. Kombinasjonen av konfusiansk tradisjon og en totalitær stats hersketeknikk har i Nord-Korea vært utviklet til det fullendt absurde. Fortsatt er det mest spektakulære du kan gjøre i hovedstaden Pyongyang å høre operaer som hyller den gamle - og etter hvert den nye - Kim i helteepos så pompøse som verden tidligere knapt har hørt.
· · Ideologiske endringer finnes imidlertid. Det er ikke mer enn snart to år siden Kim Il Sung døde. Likevel tigger dagens ledere Vesten på sine knær om hjelp til å fø befolkningen. Gamle Kim snur seg sikkert i graven, for nettopp selvforsyning og total isolasjon var hjørnesteinen i hans bidrag til «sosialistisk teori», juche-tanken. Ennå vet ikke de 22 millioner nordkoreanerne noe om verken bønnene til Vesten eller avhoppinger. Men de føler at det river i tarmene. Og selv for et folk hjernevasket i generasjoner, er det en tålegrense.
