Av ARNE FINBORUD
Nå kan jo dette skyldes at regjeringen fører en slags radikal politikk, slik at det ikke er plass for en venstreopposisjon med tidligere størrelse og slagkraft. Men slik er det jo ikke, ifølge venstresida selv. Den tordner mot Arbeiderpartiets høyredreining, også kalt «modernisering». Høyrepolitikk er ikke blitt moderne fordi den føres av Arbeiderpartiet.
· · Det er selvsagt SVs dårlige oppslutning og famlende politikk som kjennetegner venstresidas krise i dag. I snart 40 år har partiet vært samlingssted og målbærer for mye av norsk radikalisme. Dette har også ført til at Arbeiderpartiet har hatt sin egen aktive venstreopposisjon, som har fått innflytelse fordi SV ikke skulle få for stor oppslutning. Men slik er det ikke lenger, i alle fall ikke etter EU-valget. Og likevel klarer ikke SV å utnytte situasjonen.
· · For selv om SV nesten samstemmig beskylder Arbeiderpartiet for å drive mer og mer til høyre, er partiet splittet i synet på hvordan det skal forholde seg til regjeringen. Erik Solheim holder fast på at SV ikke skal foreta noen parlamentariske eksperimenter, men fortsatt være et slags støtteparti for en Arbeiderparti-regjering. Han avviser en nyorientering i retning sentrum, som han kaller «borgerlig», fordi en slik regjering vil måtte ha støtte fra Høyre. Dessuten viser han til meningsmålinger som forteller at et flertall av SVs velgere fortsatt har Arbeiderpartiet som sitt andrevalg.
· · Men det er klare tegn på at Solheims linje får mer og mer motbør i SV. En del av forklaringen kan være at Solheim selv har store problemer med å skape håndgripelig politikk ut av sine vyer og visjoner, ja, filosoferinger. Han blir for lite konkret på saker som angår folk flest og som de er opptatt av. Noen mener han er på vei ut i cyberspace, og der befinner ikke norsk hverdagspolitikk seg.
· · Men mest av forklaringen på motstanden mot Solheim ligger i det nye politiske landskapet i Norge, som han ikke tar inn over seg. Store deler av SV har et annet syn på dagens utgave av Senterpartiet enn Solheim. Dette har ikke minst EU-kampen vist. Og Senterpartiet viser ingen tegn til å falle tilbake verken til gamle holdninger eller allianser, slik som etter forrige EU-kamp. Også SVs nestleder Eilef A. Meland er åpenbart inne på slike tanker. Skal vi tro avisreferater fra helgas årsmøte i Akershus SV, har ikke Meland samme avvisende holdningen til Senterpartiet som Solheim har. Det kan jo skyldes at Meland er medlem i finanskomiteen, der de nye skillelinjene trer klarere fram i praktisk politikk.
· · For det må være et problem for Solheim at han stadig beskylder Arbeiderpartiet for høyredreining, samtidig som han avviser andre alternativer. Da har han gitt Gros politikk radikalt alibi og bakbundet seg selv. En såkalt nei-regjering vil jo måtte hente støtte fra forskjellige sider, slik Gro gjør i dag. Ingen ting tyder på at Høyre da vil få større innflytelse enn i dag. Og argumentet med SV-velgernes andrevalg har ingen ting med politisk lederskap å gjøre. Enn om Finn Gustavsen skulle tatt opp en meningsmåling før han styrtet Gerhardsen, eller Lahnstein før hun styrtet Syse? Men begge handlingene har seinere vunnet bred forståelse.
· · Norsk etterkrigsradikalisme har hatt mye av sitt utgangspunkt i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Nå kan mer hjemlige forhold bli mer sentrale, og da kommer vi ikke utenom fordeling, levekår og motsetninger både mellom grupper og regioner. Da må tomrommet på venstresida fylles. Men SV kan ikke makte det uten nye allianser.
