Hvem eier 1980-åra?

Enhver tid, enhver epoke trenger fiendebilder. Noe å måle seg selv opp mot, noe å ta avstand fra - og noe å latterliggjøre. Ved å redusere andre tiders holdninger og verdier gjør man det enklere å bygge opp et selvbilde det er mulig å være stolt av og ha tro på. Og ikke minst blir det enklere å bygge opp under den tilfredsstillende ideen at en selv og ens egen tid tross alt representerer framskrittet og er bedre enn «gamle dager» - en slags historisk positivisme for Hvermannsen.
I vår egen tid, de nøkterne, men rike og selvbevisste 90-åra, er det 1980-tallet som har fått den utakknemlige rollen som hetsobjekt nr. 1. Den nære fortida - det er tross alt bare drøye seks år siden - ser ikke ut til å legge noen demper på forakten dette årtiet nå blir omfattet med i den offentlige debatt. Mens så å si alle andre historiske tidsepoker og nostalgiske minner er gjenstand for en nesten ukritisk dyrkelse - selv 70-åra er for lengst blitt rehabilitert - står 1980-tallet tilbake som Historiens taper. Mobbeobjekt for hele nasjonen og et symbol for de usleste av menneskets egenskaper: grådighet, egoisme, overflatiskhet, nytelsessyke, uansvarlighet. Er det noen som husker de sju dødssyndene?
· · De fleste som nå advarer mot en ny, ødeleggende «jappe»-tid, har de aller beste motiver. Ofte baserer de seg på egne, dyrekjøpte erfaringer. Likevel kan det være vanskelig å fri seg fra synet av luedusken til den norske smålighetsnissen, øverst der på lasset av gode hensikter og påpasselige advarsler.
Vel så nedslående er det imidlertid at det i dag bare er de aller mest primitive frihandelsliberalistene som synes å se noe positivt ved 1980-åra. For dem står dereguleringen av finansmarkedet som toppen av menneskelig lykke, bokstavelig talt som kronen på verket. «Endelig ble det lov å være rik og kjøre Mercedes også her hjemme. Den friheten skal ingen, og i hvert fall ikke kalvinismens ånd, få lov til å ta fra oss igjen,» lyder det salvesesfylt fra høyre.
· · Men det var jo ikke dette som var poenget med 80-åra! Vi må ikke overlate til statusfikserte kredittliberalister eller gustne gammelmarxister å skrive historien om dette årtiet. Den jobben er det heller på tide at vi som ble voksne med 80-åra påtar oss. For oss dreide dette årtiet seg nemlig ikke om opsjonsavtaler eller rentepolitikk. For oss dreide det seg om en helt ny og ukjent grad av frihet. En frihet som ble misbrukt på 60-tallet og byråkratisert på 70-tallet, men som vi i løpet av noen hektiske 80-år gjenerobret, tok i bruk, ble en del av og dermed etablerte så grundig at ingen i dag er i stand til å ta den fra oss igjen. Den individuelle friheten ble felleseie.
· · Og her tenker jeg ikke, i hvert fall ikke bare, på utvidede skjenketider og ferskt brød på bensinstasjonen. For frihet, og valgfrihet, handler ikke først og fremst om marked. Frihet handler først og fremst om politikk. 80-tallet var dominert av to viktige politiske saker: Den ene var fredssaken, den andre var miljøsaken. Begge sakene mobiliserte store grupper mennesker til politisk arbeid, uavhengig av de politiske partiene. Det var bare mulig fordi 80-åra representerte den endelige gjenerobringen av politikken fra fagpolitikernes klamme grep.
· · Vi tok tilbake politikken. Det er det som er frihet. Det var det som var 80-åra.