Av ARNE FINBORUD
For det er ingen hvem som helst som har stelt dette i stand. Det er Høyres bastion i landets hovedstad sammen med den sentrale partiledelsen som har klart å surre det slik til for seg at alle andre bare må måpe. Hvordan går det an? Ja, kan vi ta dette alvorlig?
· · Det er vi jo nødt til, for det er kremen av dagens Høyre vi ser i aktivitet. Det er det samme partiet og stort sett de samme personene som tar mål av seg til å lede en opposisjon fram mot regjeringsskifte om halvannet år. De har selv utpekt Oslo som arena for prøve-NM i regjeringskunst. Hva har vi ikke i vente!
· · Det er lett å gjøre seg lystelig over dette, men det har vi ikke lov til. Når Høyre steller seg så dårlig, går det ikke bare utover partiet selv. Det forteller mye om norsk politikk i all sin grusomme alminnelighet for tida. Det er ikke bare til venstre det er tomhet. Om mulig er det enda verre på motsatt side.
· · Høyre kommer nå krypende til Fremskrittspartiet og ber tynt om forhandlinger for å få til et byråd. Det en gang så mektige Oslo Høyre, med alle sine stjerner og statsmannsemner, har bare seg selv å takke. Nå har de ikke så mye som en lederkandidat til byrådet. Grete Horntvedt vil ikke partiets egen bystyregruppe ha. Dessuten har hun fått skylden for å ha dolket Michael Tetzschners forsøk på å lage et byråd med rikspolitisk sus.
· · Men det var verken Horntvedt eller andre opprørere som gravla Tetzschners drøm om å stå modell for regjeringsovertakelse i 1997. Det var velgerne i Oslo som sørget for det. Men Oslo Høyre kjempet en stund også etter valget mot den politiske tyngdeloven. Det var både nytteløst og katastrofalt. Blant annet påførte de seg selv en politisk erklæring sammen med sentrumskameratene, som de nå møter i døra. Nå sitter Oslo Høyre i garnet til valgets store triumfator, Carl I. Hagen, og har bare reservelaget å stille opp med. Anders C. Sjaastad ble hentet fra Stortinget for å skape orden. Det motsatte har skjedd. Og den like nyvalgte gruppelederen Leif Nybø vil pleie butikken i stedet for politikken, slik mange Høyre-folk foretrekker. Ikke minst har stortingsgruppa blitt rammet av denne flukten til næringslivet. Arne Skauge sitter i DnB og støtter Sigbjørn Johnsen, mens John G. Bernander ble den beste partileder- og statsministerkandidat Høyre ikke fikk etter Kaci.
· · Uansett hvordan utfallet av forhandlingene mellom de to partiene blir, vil det som skjer i Oslo aldri danne mønster på riksplanet. Dermed er Jan Petersens drøm om et regjeringsalternativ enda mer uvirkelig enn før. Arbeiderpartiet og Senterpartiet kan i stedet vise til Oslo som et skrekkens eksempel. På riksplan vil en koalisjon med Fremskrittspartiet også skremme bort det som skal være Høyres alliansepartnere. Og nå kan Fremskrittspartiet bare stille krav. Det vil sjefforhandler Hagen vite å utnytte. For Høyre blir det galt uansett utfall.
· · Det er all grunn til å tro at det er lunken entusiasme bak forhandlingene i begge partiene. Derfor kan dette bli et svarteperspill, som ender med at Rune Gerhardsen blir sittende på Fremskrittspartiets nåde. Det vil være et hoderystende bevis på at alt er mulig i norsk politikk for tida. Og det kan bli en lei sak for Arbeiderpartiet sentralt når Fremskrittspartiet i Oslo foretrekker Gerhardsen framfor Høyre. Men det kan også tenkes at Hagen forhandler med samme sinn som Senterpartiet gjorde med Syse i 1989. I god tid før neste valg skal den gode sak dukke opp som fører til brudd i triumf med Høyre. Fremskrittspartiet har gått til valg en gang tidligere som ansvarlig partner i byrådet. Det gikk aldeles ille.
