Europeeren Ivar Aasen

Det er Ivar Aasen-år, og tid for å hylle mannen som «ga oss» nynorsken. Gratulantene og festdeltakerne er mange, og fremst står representantene for den institusjonaliserte nynorskbevegelsen. For de av oss som står utenfor denne familien kan det se ut som om den lille mannen fra Ørsta er blitt noe av et ikon for de konservative, kulturinteresserte deler av Bygde-Norge, på linje med bunaden og hallingkastet.
Dette er Oslo-sjåvinistiske fordommer, vil nok noen mene. Men det trenger ikke nødvendigvis være så enkelt. Kanskje er det heller snakk om en litt resignert erkjennelse av at den i sin natur reaksjonære nasjonalromantikken, som har opplevd en slik oppblomstring de siste årene, har lykkes godt med å beholde grepet om den nynorske kulturarvens fremste symboler. Og dét er et grep som kan blokkere for andre, og vel så interessante, analyser av Ivar Aasens språkpolitiske arbeid.
· · En av dem som søker å bøte på dette snevre utsynet til det nynorske kulturlandskapet, er stipendiat Arne Apelseth. I en artikkel i tidsskriftet Syn og Segns nye Ivar Aasen-nummer, viser han oss det historiske og idémessige bakteppet for Aasens språklige nybrottsarbeid. Apelseth peker på hvordan Ivar Aasen dukket opp i norsk kulturhistorie samtidig med den kraftige nasjonalromantiske oppblomstringen på begynnelsen av 1800-tallet. Dette sammentreffet har hatt både heldige og mindre heldige sider, skriver han. Det positive var at Aasen på denne måten fikk kraftig drahjelp, stor velvilje og bred interesse knyttet til sitt prosjekt. Han var også i selve sin person og bakgrunn den perfekte illustrasjon av det nasjonalromantiske idealet: Det selvlærte bygdegeniet som på folkekulturens grunn, og ved hjelp av et sterkt nasjonalt sinnelag, reiser en av grunnpilarene for det nye, gjenoppbygde Norge. Denne norsk-norske forståelsen av Ivar Aasens arbeid er i dag så godt etablert at Aasen og nasjonalromantikken for mange knapt lar seg skille fra hverandre.
· · Men en forståelse av Ivar Aasen som en historiserende, og dermed antimoderne tradisjonalist, er misvisende, skriver Apelseth. Den ideologiske bakgrunnen for nynorskarbeidet skal ikke først og fremst finnes i nasjonalromantikken, men snarere i de sterkt naturvitenskapelig-influerte opplysningstankene som her hjemme særlig gjorde seg gjeldende i årene mellom 1750 og 1814. Denne framskrittsvennlige embetsmannskulturen hadde i Aasens hjembygd en særegen representant i Sivert Aarflot, som på garden Ekset bygde opp et svært velutstyrt allmuebibliotek. Blant annet inneholdende et rikt utvalg av vitenskapsverk med forankring i opplysningstidas tenkning.
· · Ivar Aasen var en flittig gjest på Ekset. Der kom han gjennom bøkene i kontakt med opplysningstidas identitetsskapende nasjonale bevegelser, som på 1700-tallet bredte seg over store deler av Europa. For disse bevegelsene var etableringen av nasjonale skriftspråk - frigjort fra latinen og basert på naturvitenskapelige innsamlingsmetoder - en viktig side av opplysningstidas intellektuelle prosjekt. Dette intellektuelle grepet beholdt og videreførte Aasen i møtet med den norske nasjonalromantikken. Syntesen ble hans språkpolitiske program, og resultatet kjenner vi.
· · Dét kan være et nyttig europeisk aspekt å ha med seg gjennom resten av Ivar Aasen-året.