Av HALVOR ELVIK
Tredjeplass til den populistiske korsfarer ga ikke det springbrett til nye erobringer som Buchanan trodde han skulle få da han feide gjennom ørkenen i svart skurkehatt. I denne primærvalgkampen deles kortene ut på nytt for hver ny runde. Den neste går i Sør-Carolina på lørdag, og nok en gang heter det at Bob Dole må vinne for å seire til slutt.
Kanskje og kanskje ikke? Det eneste sikre i år er at ekspertene er usikre.
Det skulle jo ha vært over nå. Bob Dole behøvde nesten ikke føre valgkamp. Han hadde seieren inne på meningsmålingene tidlig i fjor høst. Pengekista var full. Organisasjonen var på plass. Det eneste spennende ved årets valgkamp var om ikke-kandidatene Colin Powell og Newt Gingrich likevel ville stille. (Lurer på hva Colin Powell tenker nå?). Da de avsto, gjespet hele mediekorpset kollektivt og gruet seg til våren.
Det vil si, noen fant litt trøst i en nerdete milliardær som trodde han kunne bli til noe stort ved hjelp av pappas penger, men innerst inne regnet de med at etter New Hampshire ville det være Bob Dole fram til landsmøtet i San Diego.
I stedet blir det nå trolig fullt trykk, knallhard valgkamp og dramatisk politikk helt fram til landsmøtet i San Diego den 12. august. Bob Dole, Pat Buchanan og Steve Forbes blir ikke kvitt hverandre og en maraton har startet. Noen har begynt å drømme om at når alt er gjort og sagt, kan San Diego velge en helt annen kandidat enn en av tre opprevne og utslitte kamphaner, for eksempel Colin Powell?
· · Det er antakelig drømmerier. Det er ikke lett å forestille seg hvordan kandidaten med flest delegater, som har kjempet så hardt og så kostbart og så lenge, bare skal vike plassen for en som ikke har deltatt i krigen. Og hvem skal bestemme noe slikt i et parti uten annen ledelse enn den til enhver tid ledende presidentkandidat? Knallharde forhandlinger i røykfrie bakrom? Avtaler? Kompromisser? Bob Dole?
Siden alle spådommer hittil er gjort til skamme, er det risikabelt å framsette en ny, men det får stå sin prøve:
Resultatet blir antakelig at senator Bob Dole nomineres. Det er usannsynlig at Det republikanske partiet vil nominere en Steve Forbes hvis tre fremste utfordringer i livet har vært å gå på kostskole, ta universitetseksamen og arve pappas butikk. Det er heller ikke sannsynlig at partiet vil nominere en Pat Buchanan som nå har gjort partiets ledelse og dens fremste støttegrupper til sin og velgernes hovedfiende, og som aldri har vært valgt til noe som helst eller stått til ansvar for andre enn sin redaktør.
· · Da er det bare senator Bob Dole, med mer enn en mannsalder bak seg i Washington, som er valgbar. Nettopp det har vært Bob Doles eneste budskap hittil i valgkampen. På valgmøtene har han virket litt irritert over at ikke flere har forstått det allerede nå. Men velgerne har altså et ønske om å delta i prosessen og gjøre seg gjeldende. De vil være begeistret over at de gjør noe som både er riktig og godt når de stemmer, ikke bare noe forutbestemt og selvsagt. Så derfor har Bob Dole sparket sin ene valgkampleder, og det sies han skal få et budskap.
Når ballongene slippes på landsmøtet i San Diego, må kandidaten bygges opp igjen fra gateslagsmålet med Pat Buchanan til en som kan slå Bill Clinton. Inntrykkene fra sju lange måneder, av en gammel kandidat uten visjoner eller fengende appell, må viskes ut og erstattes med bildet av «Lederen» som kan vise veien inn i det nye århundret. Det er kanskje ikke umulig, men det virker ganske vanskelig.
