Hvor står kritikerne?

I går fikk Lars Amund Vaage den prestisjetunge Kritikerprisen for sin roman «Rubato». Prisen markerer den hittil siste triumfen i den rene Hjallis-sesongen for Vaage, med Aschehoug-prisen, Nordisk Råds litteraturpris-nominasjon og nærmest unison kritikerhyllest.
· · Lars Amund Vaage har bekreftet det mange av oss har trodd på i årevis: Han er ikke bare en av landets få originale og nyskapende språklige begavelser, med derav følgende kultstatus i feinschmecker-kretser (som om ikke det i og for seg er mer enn nok). Han er også en forteller med bred appell, en dikter som med innsikt og erfaring i hver setning kan rive med seg leserne i en intens og mangefasettert historie. Etter denne sesongen har både Vaage og hans utmerkede kollega Øystein Lønn ristet av seg betegnelsen «forfatternes forfatter» - forhåpentligvis for godt.
· · Gårsdagens prisutdeling markerer også at Norsk Litteraturkritikerlag fyller 50 år. I den anledningen utgir lauget boka «Det glatte lag» med undertittelen «Tanker om litteraturkritikk». Foreningen har ikke overlatt jubileumsskrivingen til for eksempel Nils Johan Ringdal. Ringdal har som kjent skrevet både om forfatter- og forleggerforeningen. Anekdotetettheten var størst i boka om forfatterne, litt mindre i boka om forleggerne, og man kan trygt si at den med «Det glatte lag» når et klart bunnivå. Her er ingen munterheter om kritikere på hemningsløse nachspiel eller avsløringer av drabelige slagsmål mellom anmeldere og misforståtte poeter.
· · I denne boka går det saklig for seg. Både foreningens og kritikkens historie gjøres rede for av forholdsvis sindige mennesker. Uten sleivspark og intrigante utfall tar dessuten et utvalg kritikere for seg selve kritikken og dens kår. «Når man sitter i garnet, kan man også sprelle,» lyder tittelen på Karsten Alnæs' innslag om kritikeren og avisen, mens Nøste Kendzior med forakt avviser dagspressens krav til anmeldelse på utgivelsesdagen: «En kritiker er også en journalist, har jeg latt meg fortelle. Kritikeren skal formidle en nyhet. Kjøss meg. Kritikeren formidler gamle greier. Evige greier,» forklarer hun.
· · Denne boka hadde vært tjent med at flere forfattere fikk slippe løs noe av den frustrasjonen som åpenbart eksisterer blant dikterne. Den frustrasjonen som før jul fikk forfatteren Vigdis Hjorth til å holde seg for nesa og hoppe direkte ut i tabloidpølen der kritikerne angivelig skulle befinne seg. Når hennes utspill ikke førte til noen fruktbar debatt, var det fordi det flommet over av usaklige fordommer og uriktige påstander.
· · «Det glatte lag» er bok nummer to i løpet av et år som samler kjente litteraturkritikeres syn på seg selv og sitt virke (Cappelen utga i fjor - tilsynelatende i all hemmelighet - antologien «Samtale med et svin»). I disse to bøkene legger bortimot tretti kritikere kortene på bordet og forsøker å gi uttrykk for sine premisser, sine personlige erfaringer, sine drømmer, sine frustrasjoner og så videre. De forsøker å «kaste bunaden», som Inger Elisabeth Hansen uttrykker det i «Det glatte lag». Kan ikke Vigdis Hjorth eller en annen engasjert forfatter lese disse bøkene og reagere på dem? Gjennomskue retorikken? Komme med poengfylte motforestillinger? Et slikt utspill kunne kanskje bringe debatten et skritt videre.