Av PER VASSBOTN
Det letteste av alt er å avvise Jeltsins uttalelser som et valgkamppåfunn, slik UD-kilder gjør i Aftenposten. Skulle dette være den eneste forklaring norsk UD har, står det dårlig til med den analytiske evnen. Her ligger det noe under som ikke forsvinner straks en ny president er valgt eller Jeltsin er gjenvalgt. Det underliggende heter dyp mistenksomhet og har vært en kjent faktor i de norsk-russiske forbindelsene gjennom alle år.
· · John Lyng forteller i sine memoarer hvordan han forgjeves forsøkte å overbevise de sovjetiske lederne om at det ikke fantes en eneste utenlandsk soldat på norsk jord. De ville ikke tro annet enn at Norges utenriksminister løy dem rett opp i ansiktet. Da hadde de Gerhardsen-regjeringens klossete behandling av U2-affæren som «bevis». Man skal heller ikke se bort fra at sovjetisk etterretning ønsket å holde liv i myten om Norge som en framskutt amerikansk base, og at sovjetlederne var preget av dette.
· · Den profesjonelt baserte mistroen hos russiske ledere er altså ikke borte. Selv ikke den milde norgesvennen, tidligere utenriksminister Andrej Kosyrev, unnlot å reagere kraftig på oppmykingen av de selvpålagte norske restriksjonene på militær aktivitet i Finnmark. Forsvarsminister Jørgen Kosmo møtte mistenksomheten med full tyngde da han før jul var i Murmansk og Moskva og ble møtt med steinhard kritikk fra admiraler og fylkesmenn. Først etter selskaplig samvær med kollega Pavel Gratsjov i Moskva ble Kosmos forsikringer akseptert. Da mente vel russerne de hadde oppnådd nok. Nå er Gratsjov satt til side, og kritikken gjentas. Det forteller at det ikke er nok at en norsk minister gjør jobben sin én gang, den må gjøres igjen og igjen, av flere ministrer.
· · Protester mot allierte øvelser og militære disposisjonen var et velkjent virkemiddel gjennom hele den kalde krigen. Protestene ble i Norge følt som det press de var ment å være. Slike protester kom like rutinemessig som de medfølgende sovjetiske trålerne under øvelser til sjøs. Det var sjelden protestene ble formidlet på høyeste politiske nivå. Som oftest holdt det med en kommentar i en av de sovjetiske avisene. Ofte var det Finland som formulerte protestene utfra egne interesser, og var det noe norsk utenriksledelse var svak for, var det hensynet til Finland. Vesttyske kampsoldater kunne for eksempel ikke trene i Norge så lenge Urho Kekkonen var finsk president.
· · Mye tyder på at den norske regjeringen har tatt altfor lett på den formidable oppgaven det er å skape tillit hos vår store nabo i øst. Russlands-relasjonene har nærmest vært en venstrehåndsøvelse hos en regjering som har ofret mesteparten av tid og krefter på det mislykkede prosjektet kalt EU-medlemskap, og resten på meklingen Israel-PLO. Det er typisk at det er som brannslokkere norske statsråder nå må opptre overfor Russland, ikke som tillitsbyggere.
· · I helga møter utenriksminister Bjørn Tore Godal sin ferske kollega Jevgenij Primakov i Moskva. Dette er en hardere utgave av arten homo sovjeticus enn den avsatte modernisten Kosyrev. Vi har å gjøre med en tradisjonell russisk utenrikspolitiker, sågar hentet direkte fra utenlandsetterretningen. Her skal Godal virkelig få noe å bryne seg på, enten samtalene pliktskyldigst kommer inn på den betente Nikitin-saken, om det skal gås nye oppklaringsrunder om den norske øvelsespolitikken i Nord-Norge, eller grensetvisten i Barentshavet kommer opp. Iallfall skal de forberede besøket den engstelige Boris Jeltsin skal avlegge i «den krigerske NATO-staten Norge», slik hans generaler ville uttrykt det.
