Av GUDLEIV FORR
Det var ikke slik da jeg var i samme situasjon. Det sto en spesiell respekt av dem som gikk på reallinja, iført projeksjonstegninger og svære linjaler. Det var ennå gjenreisningstid og teknologene var dens menn. De ledet an i byggingen av det moderne Norge, de skulle bygge skip og komfyrer, de skulle konstruere turbiner og bringe kraft til alle.
· · De beste av dem gikk inn i forskning og utviklingsprosjekter, men mange fikk kombinere teknologi og ledelse. De som nådde helt til topps ble direktører og professorer. I dag har de gjort unna 3/4 av sin livsgjerning, og skaperkraften er kanskje ikke som den var. Men de store industrieventyrene og de teknologiske sprang som er knyttet til oljen i Nordsjøen, skipsverft, aluminium, demninger og kraftanlegg, motorveier og flyplasser hadde ikke skjedd uten dem.
· · I dag skranter altså realfagene i skolen og på universitetene. Forsker Jarand Rystad, som nylig har fullført et doktorarbeid om studentene ved NTH i Trondheim, fortalte nylig i Dagbladet at "... NTH er et luftslott som masseproduserer studenter som ikke har noe nytt å bidra med i arbeidslivet". Men grunnlaget for tingenes tilstand finnes lenger nede i systemet. Ja, kanskje er det i samfunnsutviklingen selv vi må søke forklaringer. Elevene velger dem bort fordi de synes de er unyttige og kjedelige. Pedagogikken har ikke fulgt med tida. Som elevene sier: Det er tørt, teknisk, innendørs, støvet, kjedelig, uten perspektiv, uten sus av frisk vind og store fortellinger. At det nå som før er vanskelig å få gode karakterer, kommer til.
· · Men det er også noe mer: Glansen av teknologene har fortatt seg. De er ikke ombrust av den ærefrykt samfunnet hadde for dem. Som ledere i industri og næringsliv blir de fortrengt av jurister og økonomer. Bottom line, fusjoner og fisjoner har avløst matematikkens formler og fysikkens lover som diskusjonstemaer i direksjonsrommene. Det er de med managementutdannelse som stikker av med makt til å styre bedrifter og penger til å leve det gode liv. Teknologene ble sittende igjen på golvet da en ny lederklasse meldte seg.
· · I et slikt klima er det ikke å undres over at de unge velger bort den vanskelige matten og den krevende fysikken. De gir dårlige utsikter for avansement mot toppen og de kan bli en hemsko når hver tiendedel teller i den beinharde kampen om å komme inn på høyskoler og universitet. Men hva gjør dette med samfunnet vårt? Hvis det er riktig at vi står ved slutten av den industrielle epoke og skal over i nye produkter og nye produksjonsformer, er vi avhengig av teknologenes nyskapende evner. Vekst er rett nok blitt et kontroversielt begrep, og jeg har ofte inntrykk av at det brukes mer fantasi og energi på å restaurere forlatte industribygg enn til å skape nye produkter. Men vekst er jo nettopp et ord for endring i produkter og produksjonsmåte.
· · Økonomihistorikere har mange teorier om hvordan utviklingen tar nye veier. Men at teknologisk kunnskap og nyskaping basert på det er et sentralt element når de store sprang skal tas, kan det ikke være tvil om. Det var med basis i en balanse mellom teknologi og ledelse tysk industri nådde sine store høyder fra slutten av 1800-tallet. Professor Francis Sejersted har sannsynliggjort at det samme skjedde i Norge da den nye arbeidsdagen startet de første tiårene av dette århundret. Eyde og Birkeland og Norsk Hydro er en del av det eventyret. Og det store sosialdemokratiske prosjekt som ble ledet av Einar Gerhardsen etter krigen hadde samme basis.
· · Nå er vi i den situasjon at vi kan pumpe olje fra Nordsjøen, og pengene fra det finner vi igjen som administrasjonspalasser langs strendene der det før lå skipsverft og fabrikker, eller i hyttepalasser langs sørlandskysten der den nye klasse av managere, analytikere og pengeflyttere tilbringer sin fritid. Mellom dette flottenfeieriet er det liten plass for Petter Smartene som satte det hele i gang en gang.
