Framtidas kunst?

I går åpnet Electra-utstillingen i Henie-Onstad-senteret, og i ukene framover vil nok mange begi seg gjennom Høvikoddens naturskjønne omgivelser og inn i et elektronisk kunstlandskap. Men trår man samtidig over terskelen til framtidas kunst?
Den databaserte og elektroniske kunsten er for lengst en del av det kunstneriske tidsbildet, og samtidig et fascinerende felt som peker mot uante og uendelig nye muligheter for kreativ utforsking. Ser man tilbake på teknologiens innmarsj i det internasjonale kunstlivet siden slutten av 60-tallet - da for eksempel Kunstnernes Hus skapte furore med den en gang så oppsiktsvekkende kinetikkens bevegelses- og lysmagi i mørklagte saler - har utviklingen gått med stormskritt. Et par år seinere sto noen av de første videoskjermene og flimret som elektroniske fremmedlegemer på Venezia-biennalen, og i fjor fikk en av mediets veteraner - Gary Hill - førstepris samme sted.
· · Mens pioneren på videokunstens område, Nam June Pajk, var i forkant av den teknologiske utviklingen med sin selvlagete synthesizer i 60-åra, skjer dagens datanyvinninger i et tempo hvor computerkunstnerne neppe har noen muligheter til å følge med. Sammensmeltningen av kunst og teknologi handler heller ikke så mye om å være avantgarde i klassisk betydning, selv om enkelte går fortidas futurister en høy gang i sin teknofile fascinasjon for maskinenes muligheter. Likheten mellom det futuristenes ideolog Marinetti beskrev som «en suksessiv fusjon mellom menneske og maskin» for mer enn 80 år siden, og dagens høyspente tale om proteser og kyborger kan være skremmende.
· · Mye av den kunst som Electra presenterer, har ikke bare sitt utspring i nye teknologiske medier som CD-ROM, Internett, multimedia, video og Virtual Reality. Disse produksjonsmåtene krever mer enn avansert utstyr og støttespillere fra et produksjonsapparat som visste å formidle sitt eget selvbilde som sponsorer med stor kraft på pressekonferansen forleden. Electra-kunsten blir også skapt ut fra en ny oppfatning av kunstnerrollen, hvor gruppearbeidet er en like avgjørende forutsetning som konsentrasjonen i atelieret for den tradisjonelt arbeidende kunstneren.
· · Samtidig fordrer mye av dagens elektroniske kunst - som den imponerende presentasjonen bare viser et utsnitt av - en mer direkte medvirkning fra publikums side enn tradisjonelle medier. Man påvirker selv og sanser umiddelbart utslagene av sitt eget engasjement, og kan kommunisere med andre over enorme geografiske avstander. Likevel er jo samspillet mellom tilskuer og såkalte konvensjonelle kunstverker en like selvsagt forutsetning som de interaktive handlingene man utfører med forskjellig fysisk og mental tilnærming i elektronkunstens apparatur.
· · Forespeiler denne kunsten framtidas opplevelsessamfunn der en privilegert minoritet stenger frykten fra verden ute med atspredelser fra en virtuell mediemeny? Det perspektivet ble foruroligende profetert i NRKs TV-serie «Himmel og helvete» i forgårs, og dette står nok like mye som mareritt for majoriteten av kunstnere som for folk flest. Kunstens kritiske potensial har alltid vært en iboende kraft, og det lar seg neppe oppsluke av teknologiens forførende kraft. Utstillingstittelen Electra lokker ikke bare med fascinerende framtid, men navnet har også sitt antikke ekko fra en hevnende kraft.