Av PER VASSBOTN
Uten å rippe for mye opp i vår tilbakelagte EU-debatt kan det store norske frammøtet tolkes som uttrykk for et utilfredsstilt behov for å øve innflytelse på en utvikling som uansett vil angå oss meget sterkt. Hvis det da ikke bare handler om et utilfredsstilt behov for å delta i de berømmelige nordiske festligheter, den aller mest seiglivede del av det nordiske samarbeidet.
· · Regjeringskonferansen vi slipper å ha noe syn på har på sin dagsorden spørsmålet om utvidelse østover, men også spørsmålet om en mer effektiv union, og det på stadig flere områder. For Norge og Island er problemet at et EU som er utvidet både i bredden og dybden kan bli både mer attraktivt og mer avskrekkende. Det attraktive ligger i at et utvidet EU vil omfatte en enda større del av Europa enn hittil, teoretisk alle europeiske land unntatt Russland. Det avskrekkende ligger i at terskelen for medlemskap blir satt høyere enn noensinne, for som vi har sett før, må nye medlemmer bare godta ordninger som eksisterer idet medlemskapet trer i kraft, enten de liker det eller ikke.
· · Professor Nikolaj Petersen ved Århus universitet har analysert de tre nordiske EU-regjeringenes opplegg foran konferansen som begynner i Torino 29. mars. De er utarbeidd uten at det har vært gjort forsøk på å skrive seg sammen til noe fellesnordisk i noe spørsmål. De nordiske land er nemlig livredde for å bli møtt med mafiabeskyldninger fra de øvrige land i EU. Drømmen om stor nordisk innflytelse på EU har paradoksalt nok strandet på redselen for å få kritikk for å opptre samlet.
· · Den eneste koordinering mellom de tre nordiske land er skjedd i EUs egen tenkegruppe, som har levert et særdeles vagt utkast til reformer, et utkast som professor Petersen betegner som det nærmeste man kan komme en europeisk «hovedstrøm». Her skisseres tre hovedmål for traktatkonferansen: Et EU som i større grad angår borgerne, et EU som er i stand til å gjennomføre utvidelsen mot øst og et EU som i større grad er i stand til å handle utad.
· · Det vanskeligste punktet for de nordiske EU-landene er det første. Opinionen er fiendtlig innstilt til hele EU-prosjektet i to av de tre land som er innenfor, og ekstremt fiendtlig i de to nordiske land som står utenfor EU. Veteranmedlem Danmark har gjennom sine to folkeavstemninger om Maastricht-traktaten stilt seg utenfor både den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken, det felles justis- og politisamarbeidet og den økonomiske og monetære union. Bare en ny folkeavstemning kan få Danmark inn igjen i fellesskapet på disse sentrale områdene.
· · Men opinionen er minst like skeptisk i Sverige, hvor det antakelig også må holdes ny folkeavstemning når resultatet av 1996-konferansen foreligger, om ikke annet så av indremedisinske grunner i det sosialdemokratiske regjeringspartiet. Man kan bare tenke seg hvilken festlig slutt det nordiske Europa-stuntet vil få om velgerne i Danmark og Sverige sier nei til en pakke fra Torino som inneholder både søtt og surt, det vil si både utvidelse mot øst og fordypning innad. Om Finland er det antakelig ikke annet å si enn at det landet garantert fortsetter i EU uansett, og det uten nye folkeavstemninger, for alternativet er, som finnene har fått erfare, mye verre.
· · Det er verd å merke seg at Torino-konferansen ikke skal behandle planene for den europeiske pengeunionen, for de vedtak som er gjort ligger fast, med sikte på felles valuta og sentralbank fra 1. januar 1999. De ligger så fast at de antakelig ikke blir noe av, for få eller ingen land kommer til å fylle kravene til medlemskap. I dag er det bare lille Luxembourg og - lykkelige Norge.
