Fra Olaf Bull til Internett

- Da jeg var ung, kunne man stille klokka si etter trikken her på Voksenlia, betror en velorientert kvinne meg, der vi står på perrongen og venter på Holmenkollbanen. Den dukker omsider opp i sin bredkjeftede, nye form, med vogner som romler og hviner og piper smertefullt langs de bratte sporene. For den som bor i nærheten av skinnegangen, er tilværelsen endret. Man ikke bare hører forskjellen på en gammel og ny trikk. Man merker den; de nye trikkene slår ut på Richters skala.
· · Som Internett-amatør surfet jeg litt omkring på skjermen forleden og fant plutselig en verdensomspennende T-banetabell. Her kunne du finne trikketider, kart og rutenett fra store byer over hele kloden, fra Buenos Aires til Tokyo. Oslo også, selvsagt. På forespørsel om trikk fra Stortinget til Voksenlia fikk jeg straks svar på hvilken bane jeg skulle ta, når den gikk og hvor lang tid den tok: 25 minutter. Dette har et eller annet menneske der ute i cyberspace funnet ut av. Men han skrev ingenting om «totalsvikt i T-bane-tilbudet» (Aftenposten 22.2.) eller «T-bane-kaos i Oslo» (Dagbladet 28.2.), heller ikke om de nye, ekle vognene.
· · Jeg har ennå ikke hørt om noen som liker de nye trikkene. Halvparten av setene vender mot kjøreretningen. Men i de nye vognene sitter man ikke vendt mot hverandre. Halve trikken vender «riktig» vei og halve trikken «feil». Det er unødvendig å si hvilken del av vogna som fylles opp først. Men selvsagt: Det er vanskelig å snu så svære trikker ved endestasjonen, og konduktørene som vendte setene på de gamle, panelerte Holmenkolltrikkene, fins ikke lenger. Vi vet knapt om det sitter noen i førerhuset. Kvinnestemmen som annonserer stasjonene og at dørene lukkes, er et lydbåndopptak.
· · Pendeldrift kalles det som er årsaken til irritasjonen. Trikken som endelig dukker opp, bærer skiltet Bergkrystallen. Det er sikkert et utmerket sted, som de færreste skal til - i hvert fall fra Voksenlia. Denne omlegningen er et skritt vekk fra det lokalpreget trikkene har hatt, knyttet som de har vært til en bydel hver. Briskebytrikken, for eksempel, og Lambertseterbanen, er for lengst gått inn i norsk lyrikkhistorie gjennom poeter som Jan Erik Vold og Øystein Sunde.
· · Trikk er kultur og kulturhistorie. Nå er den hyggelige delen av denne historien i ferd med å stivne i betong. De nye, nakne og nifse stasjonene langs Østerås-banen forteller sitt. Oppfordringen til passasjerer om å ordne opp selv dersom de opplever vold i vognene, er en fallitterklæring fra en etat som har smykket seg med begrepet kollektiv. Mangelen på tjenestefolk er med på å gjøre trikketuren upersonlig. Fraværet av informasjon når noe går galt, bringer tankene til Franz Kafkas romaner.
· · Som en myk motvekt til alt dette kjører Sporveiene en kampanje med dikt på trikken. Det er nesten som om man vil feire at en av trikkens pionerer i hovedstaden, ingeniør Jens Theodor Paludan Vogt, også var far til byens store poet Nils Collett Vogt. Hans urbane venn og kollega, Olaf Bull, var den første som skildret trikken i dikt: «... trikkerne klinger med rødt og grønt,» skrev Bull, eller: «... og trikken, som lyner i linjer ud,/blir til et eventyr midt i hjemmet,/tusindårståget og fremmed!» Et eventyr. Men det er lenge siden.