Dyrenes monarker

Zoologiske glimt fra den alltid like poengterte sitatspalten i Dagens Næringsliv: - Jeg overtaler menn ved å love å få fram villdyret i dem, forklarer stuntreporter Synnøve Svabø - eller som forfatteren Jack London uttrykte det i sin mest kjente tittel: Når villdyret våkner.
- Og jeg elsker dyr. Dyrene vet ikke hvem jeg er, tilføyer prinsesse Märtha Louise som neste bidragsyter i spalten - og hva vet vi andre om henne? Altfor mye, naturligvis, så hensynsløst som våre media boltrer seg i all slags kongelighet.
· · Og påfallende lite, så hensynsfullt som de stadig opererer, selv om det sikkert kan være litt plagsomt med alle disse fotografene: Våre kongelige er først og fremst fiktive personer med utelukkende positive egenskaper, for sånn vil vi ha dem. Her hjelper det godt at de lever opp til våre illusjoner og aldri gjør noen offentlige bommerter som kan virke splittende.
Det eneste måtte være at kong Harald ventet forbausende lenge med å si nei takk til den ulykksalige folkegaven fra Gerhard Heiberg, som vi i det såkalte folket ikke hadde fjerneste lyst til å gi. Kanskje lot han seg bløffe, eller kanskje var det noen i familien eller nærmeste omgangskrets som gjerne ville ha et par upopulære steinheller på Slottsplassen.
· · Men det får vi i så fall aldri vite, og ikke ønsker vi det heller. Kong Haakon var også kommunistenes konge, husker vi svakt, og kong Olav var antakelig også SV-ernes, iallfall når han inviterte dem til middag på Slottet. Fra tid til annen foreslår de så smått å avskaffe monarkiet og innføre republikken, men uten glød og indre overbevisning - og kong Harald er stadig også republikanernes konge. Republikanere - finnes de?
På sett og vis - selv om de/vi nødig bruker en så oppblåst betegnelse, som bare leder tanken blant politisk interesserte til populist Pat Buchanan og blant litterært skolerte til Barrière de la Santé, der ligger en ydmyk liten kafé. Kongeriket Norges regjeringsform er innskrenket og arvelig monarkisk, leser vi i Grunnlovens paragraf 1, og heller ikke vi kan mobilisere noe totredjedels flertall i Stortinget mot det.
· · For de tider er for lengst forbi da den høyrevridde forfatteren Erling Winsnes kunne la en middels Ap-representant i «Sagadagen gryr» oppfatte den tradisjonelle mumling fra et samlet Storting slik: «Gud bevare kongen og fedrelandet - når vi kommer til makten!». Stort sett trives vi alle med vår innskrenkede og arvelige persondyrkelse - og likevel:
Det er uvegerlig noe som ikke stemmer ved en regjeringsform som får en Märtha Louise til å havne i sitatspalten i Dagens Næringsliv med sin spesielle dyrekjærlighet. Hvem har i seinere tid argumentert mest effektivt mot monarkiet, i ord og i handling?
· · Diana og Charles, selvfølgelig, men heller ikke de har klart å rokke noe særlig ved det. I Nederland setter lokale republikanere sitt håp til Willem Alexander, denne kronprinsen som har tilbrakt hele vinteren med å skyte villsvin og ikke trenger assistanse fra noen Svabø:
«Majestet! At Deres sønn driver sin muntre jakt på utmagrede dyr i den strenge kulda, er både plumpt og motbydelig,» skrev forfatteren Maarten t'Hart til dronning Beatrix - og titusener protesterer: «Dette er ikke det forbilde vi venter av vårt kongehus.» Leve monarkiet - når villsvinet våkner?