Av GUDLEIV FORR
I innledningen til boka siterer han framtredende tenkere i vår tid: Isaiah Berlin, den britiske filosof «... husker dette århundret som det verste århundret i Vestens historie». Den franske landbrukseksperten René Dumond siteres slik: «Jeg ser det som massakrenes og krigenes århundre.» Og William Golding, nobelpristakeren i litteratur: «Jeg kan ikke unngå å se dette som det mest voldelige århundre i historien.»
· · Voldshandlingene i dette århundret spenner fra den totale krig med millioner av døde til enkeltstående attentater. President Jimmy Carters sikkerhetspolitiske rådgiver Zbigniew Brzezinski har beregnet det totale dødstall i kriger, etniske og politiske utryddelser til 197 millioner. Den type terrordrap Israel har opplevd de siste ukene har et beskjedent omfang i forhold. Men i USA har to av 16 presidenter falt for morderhånd siden 1900 og det samme har to presidentkandidater. Og teller vi terrormord fra Colombo på Sri Lanka til Oklahoma City i USA, fra Jerusalem til Londonderry, fra Berlin til Johannesburg, fra Sarajevo til Buenos Aires, kommer vi kanskje opp i noen hundretusener.
· · Og likevel er terrorisme blitt en vedvarende faktor i livet for folk i alle verdensdeler i dette århundret. Og vi blir like sjokkerte hver gang det smeller en bombe og lemlestede kropper samles sammen for en nødtørftig jordfestelse. Vi spør: Hvorfor og hvordan kunne det skje her? Vi har lett for å glemme at terrorisme og vilkårlig drap er dypt innvevd i dette århundres kultur, slik Hobsbawm har vist.
· · Og hvordan skulle vi til enhver tid forstå de innfløkte sosiale og kulturelle spenninger som fører til slike terrorhandlinger? Selv der terrorhandlingene på en måte kan forklares ut fra synlige og langvarige urettferdigheter, som i Midtøsten eller i Nord-Irland, så oppleves hver hendelse som enestående og ubegripelig, ikke minst fordi den rammer uskyldige.
· · Helt siden den systematiske terrorismen ble født i 1878 da terrororganisasjonen «Folkeviljen» ble dannet i det tsaristiske Russland, har politikere og myndigheter kjempet forgjeves for å hindre den. Og særlig når bombene faller midt under ærlige forsøk på å fjerne de sosiale og kulturelle spenninger som ligger til grunn, slik som nå i Midtøsten og i Nord-Irland, reises det vanskelige spørsmålet: Bør forhandlingene fortsette i håp om at de til slutt skal fjerne grunnlaget for terroren, eller bør alle som på noen måte kan assosieres med terroristene fjernes fra forhandlingsbordet?
· · Men selv om statsledere sier at «vi forhandler aldri med terrorister», så viser det seg gang etter gang at det er den eneste veien ut av terroren så sant det finnes definerbare sosiale årsaker. Og da skjer fra tid til annen det paradoksale som med Yassir Arafat og Nelson Mandela at de tidligere terrorister blir respektable politikere. Ja, de får Nobels fredspris. Men forhandlingsveien har hele tida sine fallgruver. En av de verste er at målet på suksess blir at terrordrapene tar slutt. Og når da bombene smeller i London eller Jerusalem, er det, som The Economist skriver, de som forhandler fredens sak, som får skylda.
· · Hva slags utsikter har vi så overfor terrorismen? Jeg tror de er dårlige. Siden 1900 har verdens befolkning blitt tredoblet. Innen 50 år vil den antakelig bli fordoblet. Aldri er så mange mennesker blitt drevet vekk fra sin jord, fra sine byer og landsbyer. Samtidig har aldri de vellyktes verden vært så nær, takket være moderne massemedier, men likevel så fjernt for de fleste taperne. Følgen er fremmedgjøring, misunnelse, sinne, frustrasjon og - selvsagt - galskap. Intet politisk eller økonomisk system har i dette århundret greid å tilfredsstille de misfornøyde millioner. Marxismen greide det ikke, kapitalismen har sørget for at gapet mellom fattig og rik bare øker, og med det grunnlaget for volden.
· · Jean-Jacques Rousseau, opplysningstidas store pedagog, lanserte tanken om at det ulærde menneske er en «edel villmann» og at onde tanker og gjerninger er resultatet av siviliseringens forgiftning. Ved slutten av dette århundret vet vi bedre. Det er toleranse som må læres. Men hvordan skal vi greie det når fordelingen av verdens goder ligger så godt til rette for et nytt «Ekstremismens århundre»?
