Av PER VASSBOTN#
Dette er forhandlingstilbudet den noe amputerte blokken av nordiske land vil presentere for sine unionspartnere, med Sverige, Danmark og Finland innenfor og Norge og Island utenfor. Det var Ingvar Carlsson som mest konkret skisserte den nordiske plattformen i sitt siste innlegg for Nordisk Råd som svensk statsminister: Det skal inn et spesielt sysselsettingskapittel i EUs traktatverk. Carlsson har ambisjoner om en halvering av den åpne arbeidsledigheten allerede før år 2000. Den europeiske union skal kort og godt bli en sysselsettingsunion. Med nær tjue millioner ledige i dagens EU begynner flere og flere å innse at den planlagte valutaunionen ikke kan realiseres før ledigheten reduseres.
· · Men trass i at også Europa-kommisjonen nå har reist spørsmålet, kan vi regne med knallhard motstand fra tradisjonelle monetære kretser i EU når de får Nordens fem punkter på bordet: - At høy og stabil sysselsetting skal være EUs viktigste økonomiske, sosiale og politiske mål, at en felles strategi for å bekjempe arbeidsløsheten skal utarbeides, at medlemslandene pålegges å utarbeide nasjonale sysselsettingsplaner, at det opprettes en egen sysselsettingskomité i EU og at medlemslandenes sysselsettingspolitikk skal overvåkes og kontrolleres av EU på samme måte som konvergenskravene til valutaunionen. Til sammen framstår dette som en så drastisk planøkonomisk inngripen i det frie indre markedet at det er vanskelig å forestille seg at noe som likner enighet kan bli resultatet.
· · Det er naturligvis svakheten ved de nordiske ideene: De kan fort bli temmelig ensomme i den fellesskaplige smeltedigel som en traktatkonferanse er. Det er heller ikke første gang det blir forsøkt å få inn en sysselsettingsdimensjon i unionsprosjektet. Da Erik Solheim under Europa-seminarets første dag spurte tidligere kommisjonspresident Jacques Delors hvorfor han ikke hadde gjort mer for å få sysselsettingen med i Maastricht-traktaten, svarte Delors ganske enkelt at det hadde han forsøkt, men at det bare var ett eller to land som hadde støttet ham.
· · De nordiske statsministrene lider ikke akkurat av mangel på ambisjoner, og de avfeier eventuelle anklager om å ville opptre som en samlet blokk. For det første er det ikke snakk om blokk i egentlig forstand, for det andre opptrer Tyskland og Frankrike sammen når de kan, og Be-Ne-Lux gjør det. Gro Harlem Brundtland skulle mer enn gjerne ha vært med på dette. Nå må hun søke påvirkning gjennom sine kollegaer, i en form for telefondiplomati mellom de nordiske hovedstedene. Den praktiske koordineringen under konferansen skal ivaretas ved at de tre nordiske medlemslands sjefforhandlere jevnlig møter representanter for de to landene som står utenfor.
· · Den to dager lange Europa-konferansen i København har utvilsomt gjort den nordiske selvfølelsen godt. Det skal ikke mer til for å få fram noe som likner begeistring enn å samles for å finne trøst gjennom en diskusjon om felles problemer. Etter halvannet års delt løsning for Norden, en deling som ser ut til å bli permanent, er det forbausende lite igjen av den gamle striden om medlemskapet. Den tradisjonelle, interne norske EU-debatten glimret helt med sitt fravær. Den milde freden som har senket seg over EU-saken, avspeilet seg i Kåre Willochs bidrag, som var både nyansert og kritisk. Derimot var Europa-parlamentets EU-motstandere fra Sverige og Danmark, Per Gahrton, Hans Lindqvist og Jens-Peter Bonde, umåtelig aggressive og krasse i sin kritikk.
· · Siden de er innenfor, burde de kanskje lytte til Finlands statsminister Paavo Lipponen: - Unionen, det er vi. Vi må slutte å bare snakke om dem i Brussel og oss i Norden.
