Av PER VASSBOTN
Bakgrunnen for det inntrufne var at de konservative meget overraskende, men på typisk dansk maner, før jul inngikk forlik med den sosialdemokratisk ledete koalisjonsregjeringen både om statsbudsjettet for 1996 og om størrelsen på det danske forsvaret i framtida. Det skjedde ikke bare bak Venstres rygg, men bak alle andre politiske rygger. Sosialdemokratene møtte hard kritikk fra de to små partiene til venstre for seg, SV og Enhetslisten - og naturligvis fra Landsorganisasjonen. Som del av budsjettforliket opphevet regjeringen all formuesskatt i to år framover, og det vakte ikke akkurat applaus i fagbevegelsen.
· · Utblåsingen på borgerlig side kom for et par uker siden. Da ga Uffe Ellemann-Jensen sin fremste rival i kampen om statsministerposten i en kommende borgerlig regjering avskjed på grått papir i et avisintervju. Engell bliver ikke statsminister var den tittelen som møtte den konservative leder og statsministerkandidat på avisenes førstesider. Hvorfor? Fordi Engell ikke var til å stole på. Og Uffe har aldri lagt skjul på at han selv er den best kvalifiserte av de to.
· · Det har han kanskje rett i. Han har iallfall hatt valgmatematikken på sin side. For siden siste folketingsvalg i 1993 har Venstre vært det desidert største borgerlige partiet, selv om de konservative åpenbart tjente noen få galluppoenger på budsjettforliket. Bortsett fra at forliket ga de konservative noen budsjettgodbiter de ikke ellers ville fått, ligger forklaringen på bruddet med Venstre nettopp i Uffe Ellemann-Jensens måte å lede den borgerlige side på, med «høi cigarføring», som det heter på godt dansk. Han har gjennom de tre siste årene uttalt seg som om han allerede var V-K-koalisjonens leder.
· · Men selv i den frodige danske politikken er det et for drøyt stykke med krasse personangrep på lederen for det parti Venstre under enhver omstendighet må gå i koalisjon med om det skal bli noe regjeringsskifte. De to partiene har alltid kjempet om de samme velgerne, men har også utgjort kjernen i det borgerlige alternativet i dansk politikk. De samarbeidde bra i den lange regjeringsepoken fra 1982, med den konservative Poul Schlüter som statsminister og Ellemann-Jensen som utenriksminister. Det var et kompaniskap som holdt fordi Schlüter med sitt gode humør holdt ut med Uffes karismatiske, men brysomme stil.
· · Reaksjonen på Venstre-lederens personlige utfall mot Hans Engell har ikke uteblitt. Venstre har umiddelbart falt på gallupen, lokale Venstre-formenn har krevd Uffes avgang og den vrakede statsministerkandidat Hans Engell har fått ny og uventet sympati. Nå reiser han fra by til by for å bygge seg opp nettopp til den verdigheten Uffe har forsøkt å berøve ham, i noe som likner en formidabel tjuvstart på den Folketings-valgkampen som kan være rett om hjørnet.
· · Det gjelder naturligvis å komme i den gunstigst mulige posisjonen foran det store politiske oppgjøret som når som helst kan komme i Danmark. Det knaker nemlig ettertrykkelig i Poul Nyrup Rasmussens koalisjon med Radikale Venstre og Centrumsdemokratene. De to små partiene har henholdsvis tre og to mot sosialdemokratenes femten statsråder i regjeringen. Særlig det vesle CD strever alvorlig med å holde seg over den lave danske sperregrensen på to prosent. Alle tre regjeringspartier har slått inn på den egenmarkeringen som er et tegn på at en koalisjonsregjerings levetid er i ferd med å løpe ut. Et nyvalg innen et års tid er sannsynlig.
· · Spørsmålet er om ikke det overraskende forliket på tvers av blokkene varsler at en dansk S-K-storkoalisjon kan være et alternativ både til en Uffe-ledet regjering og til dagens skjøre koalisjon.
