`Slakt mellom jul og påske`

Av FREDRIK WANDRUP

Tida mellom jul og påske er en dødtid i Kultur-Norge, med unntak for fenomener som Spellemannprisen, Holmenkoll-dagen og påskekrim. Bokhøsten er høysesongen for norsk kulturliv. Som et vorspiel til denne har også sommeren fått en slags blomstring. Kulturlivet blir da kalt festival og foregår nær sagt overalt med trekkspill, bestemødre, Bjørnstjerne Bjørnson og for alt hva jeg vet pølse med lompe-festivaler. Sommeren er derfor preget av mennesker som er dypt fornærmet over at ikke riksavisene dekker alle disse festivalene. I Norge er kultur en forpliktelse.
· · Men altså: Vinteren er en kulturell depresjonstid. Det er derfor - i den grad man hungrer etter kultur - en befrielse at magasinet «f.eks.» sparker alle kulturelle søvngjengere bak med et temanummer om «Slakt» og undertittel: «Redd kunsten. Nedlegg Kulturdepartementet». Forsiden er prydet av en manipulert utgave av et erkenorsk turistpostkort, der en seterjente rir en enorm gris, foran en bu som forkynner «Ekte geitost til salgs». I den foreliggende utgaven er Åse Klevelands ansikt manipulert inn i stedet for seterjentas blide åsyn.
· · Slakt er i Norge en yndet, men skummel virksomhet. Folk liker å lese en god slakt, men slakteren tar alltid en stor risiko. En slakt kan forfølge et menneske i årevis dersom tendensen går mot mainstream i toneangivende miljøer. Neste gang er det slakteren som får føle pisken. Slakt og motslakt er norske kulturytringer. Men den som blir slaktet, kan trøste seg med at slakten er en forutsetning for å kunne spille rollen som martyr i Kultur-Norge. Mange norske «genier» har en solid slakt å takke for sin berømmelse. Dessuten skal man alltid huske «at der hvor en er mest uenig, har en ofte hatt mest å lære», som Georg Johannesen uttrykker det.
· · Dette bør Åse Kleveland, Jon Bing, Jan Erik Vold, Selma Lønning Aarø, Steinar Hansson, Bentein Baardson, samtlige «Dagbladlesere» (dessuten et utvalg Dagblad-journalister) og mange andre merke seg når de går løs på dette forfriskende og frekke magasinet. Her slaktes det gjennom spissformulerte artikler, intervjuer der intervjueren er dypt uenig med intervjuobjektet, dessuten et omfattende referat av sladderen på byens antatt mest kulturelle utesteder (Celsius, Bibliotekbaren, Kunstnernes Hus), der 49 kulturkjendiser får vite hva som sies om dem når de ikke er til stede.
· · I bladets hovedartikkel går redaktør Erling Fossen inn for å nedlegge Kulturdepartementet. Han argumenterer med at det eneste formålet med en slik etat er å beskytte den norske kulturen mot globalisering. Og hva er den norske kulturen? «Ut over å gå turer i skog og mark har Norge ingen kulturelle særegenheter vi ikke har fått fra de andre landene i Europa,» mener Fossen, som dermed synes kulturpolitikken blir ivaretatt av Miljødepartementet. Fossen mener det er «liten vits i å støtte norsk kulturliv bare fordi det er norsk», så lenge hovedintensjonen med kulturpolitikken bør være «å bedrive dannelse og motvirke menneskenes iboende drift mot stupiditet og selvpålagt umyndiggjøring». Fossen går med andre ord løs på helliggjørelsen av «det norske», denne statsstøttede kulturindustrien som har så mange interessenter, snyltere og beskyttere. Er det duket for en kulturell vinterkrig?