Av HARALD STANGHELLE
I snart tre tiår har Yassir Arafat vært den palestinske bevegelsens leder. Tiår med kamp, splittelse, krig og skuffelser, men også år med konsolidering og systematisk oppbygging av en slagkraftig palestinsk bevegelse. Både mål, midler og retorikk har vært skiftende, men tross tilbakeslag er det et faktum at Yassir Arafat i dag sitter som folkevalgt president for et selvstyre som omfatter de fleste palestinere på Vestbredden og i Gaza.
· · Gapet mellom palestinernes krav og dagens realiteter er enormt, men for knappe tre år siden ville ingen trodd det var mulig å se Arafat som «selvstyrepresident» på palestinsk jord. PLO overlevde som palestinernes nasjonale fellesnevner fordi Yassir Arafat maktet å ta vare på en form for palestinsk enhet, tross en rekke mer eller mindre alvorlige splittelser innenfor PLO.
· · En konsekvens av dette er at PLOs leder har avvist alle forsøk fra arabiske regimer på å gjøre PLO til et redskap for et av dem, en avvisning som har irritert og frustrert arabiske ledere fra Nasser til Assad.
· · Men målet om en palestinsk enhet har sin pris. Det betyr at Yassir Arafat med rette har fått rykte på seg for å drive dobbelt politisk bokholderi. Han er blitt ekspert i å bruke ord med dobbelt betydning, på samme måte som han velger ut brokker av sitt mangfoldige budskap og kraftfulle retorikk ettersom publikum skifter. Det betyr også at han har tillatt rivaliserende bevegelser innenfor PLO, akseptert en undergrunn innenfor undergrunnsbevegelsen.
· · Alt dette har fungert til dags dato, og er en viktig grunn til at Yassir Arafat fortsatt er palestinernes ubestridte leder. I dag virker ikke de gamle knepene lenger, virkeligheten er blitt for komplisert fordi det som fungerer i forhold til en nasjonal samlingsbevegelse ikke lar seg gjennomføre når det er en begynnende og kontroversiell statsdannelse som er maktbasen. Det som kan tillates i krig blir umulig i fred.
· · Ingen vet dette bedre enn israelerne. Noe av det første Israels første statsminister, David Ben Gurion, gjorde da den jødiske staten ble virkelighet, var med hard hånd å rydde opp i villniset av undergrunnsbevegelser som eksisterte på jødisk side. Det førte til at gruppene til jødiske terrorister som Menachem Begin og Yitzhak Shamir - begge seinere statsministere - ble tvunget opp til overflaten og ufarliggjort. Ben Gurions operasjon var livsfarlig, og mange mener at den unge jødiske staten var på randen av borgerkrig samtidig som Israels arabiske naboer gjorde seg klare til å angripe.
· · Nå er det islamistene som utfordrer Yassir Arafats autoritet. Den palestinske presidentens problem er ikke enkeltaksjoner eller mindre terrorceller, men en stor, velorganisert undergrunnsbevegelse som opererer med støtte fra regimer som ikke ønsker en vellykket Oslo-prosess.
· · Yassir Arafat har vunnet de viktigste politiske konfrontasjonene med islamistene: De palestinske velgerne overså fullstendig oppfordringen fra Hamas om å boikotte det palestinske valget i januar. Ved de aller fleste viktige valg innenfor det palestinske samfunn har islamistene lidd nederlag. Og israelernes militære tilbaketrekking fra byene fra Vestbredden ga Arafat en sårt tiltrengt popularitetsøkning.
· · Gjennom selvmordsaksjonene utfordrer islamistene Arafat på en kynisk, brutal, men effektiv måte. Reaksjonene fra det palestinske samfunnet kan tyde på at ekstremistene denne gangen har gått for langt. Samtidig forlanger israelerne at Arafat tar et oppgjør med islamistene, gjør han ikke det går den israelske hæren selv inn.
· · Det vil gjøre ubotelig skade for lang tid framover. Spørsmålet er om Arafat tør å velge en linje som betyr at han må knuse den islamistiske undergrunnsbevegelsen, og med det drømmen om nasjonal palestinsk enhet.
