Av HALVOR ELVIK
Resten av rommet var fylt opp av reportere og kamerafolk. En av dem spurte Goldwater hva han mente om Pat Buchanan:
- Han er da demokrat, svarte den gamle kontant og mente å mane bort Doles konkurrent som en uekte konservativ, en motstander.
Pat Buchanan er blitt det republikanske partiets nemesis i denne valgkampen. Han sier at storkapitalens ledere som er partiets viktigste støtter, har mistet all omsorg for sine ansatte og er «konsern-slaktere» med «uanstendige lønninger».
Men det er de blitt etter at Ronald Reagan og George Bush fullførte Goldwaters revolusjon ved å avregulere arbeidslivet, knekke fagbevegelsen og gjøre hensynet til aksjeeierne overordnet alt annet.
I Iowa var Buchanan og hans «hær med høygafler» en irritasjon. I New Hampshire ble han og høygaflene en sensasjon. Og nå snakker også Bob Dole om å skape arbeidsplasser, men er langt fra å finne et middel til å løsne det kalde grepet rundt den amerikanske middelklassens hjerterøtter.
· · Avisa New York Times har tatt signalet og offentliggjorde denne uka en serie på sju artikler på tre-fire store tekstsider hver dag om at «Amerika krympes», og avisa har gitt Pat Buchanan æren for å sette søkelyset på de amerikanske velgernes frykt for framtida.
· · Kontrasten er skarp til president Bill Clintons formuleringer i talen til nasjonen der han skrøt hemningsløst av tilstanden i USAs økonomi med henvisning til den rekordstore og ubrutte veksten på børsen. Presidenten bommet totalt på angsten som er skapt ved at amerikanske symbol-selskaper som IBM har sagt opp 60 000 medarbeidere, AT&T kvitter seg med 40 000 og Chase Manhattan Bank sier opp 12 000. Og så er det blitt 120 000 færre offentlig ansatte siden Clinton begynte sin egen «krymping» av staten, som han stadig skryter av. Men statsansatte er også mennesker.
Arbeidsplassene som forsvinner, er ofte godt betalte karrierejobber som skulle vare fram til pensjonsalderen. I stedet mottar skarer av 40- og 50-åringer med hus i forstedene og barn på kostbare universiteter, brev med beskjed om at de er oppsagt. I det øyeblikket forsvinner ikke bare jobben, men også selvtilliten og framtidstroen.
· · De som i denne omgangen blir værende på arbeidsplassene, rammes av skyldfølelse og tomhet når selskapet «krympes» for å øke aksjekursen og gjøre konsernet «slankt og tøft». De slutter å gå på jobben med følelsen av å være viktige bidragsytere til et velfungerende samfunn. Isteden frykter de for at de kan bli de neste til å miste alt. Mange er mellomledere som først utfører ordren om å si opp sine ansatte og så selv mister jobben.
· · For første gang svarer et flertall i meningsmålinger at de ikke lenger tror barna vil få et bedre liv enn de selv har hatt. Reportasjen i The New York Times avdekker denne pessimismen som er et grunnskudd mot en viktig drivkraft i det amerikanske samfunnet: troen på kontinuerlig framgang.
Avisa har intervjuet medlemmer av avgangsklassen i 1970 fra Bucknell-universitetet i Lewisburg, Pennsylvania. De var en optimistisk gjeng 22-åringer med framtidstro og håp. Nå finner avisa 47-åringene spredt over hele Amerika, ofte i gode jobber med gode inntekter, men med et felles budskap: Den amerikanske drømmen er blitt til en kamp for å holde seg fast, i stadig frykt for å bli kastet over bord.
· · Aksjeutbyttene har aldri vært større. New York-børsen er på rask vei mot nye rekorder. Direktørlønningene har aldri vært feitere. Og siden krigen har middelklassen aldri vært reddere.
