`Jødehater i aksjon`

JON-HJALMAR SMITH

- Sett fyr på synagogene, og knus jødenes hjem! La oss sende unge og sterke jødiske kvinner og menn på tvangsarbeid, og hvis det ikke hjelper, må de fordrives. Her finnes ingen pardon, for de er alle giftige, bitre, hevnlystne slanger, får vi høre - og hvem kan ha sagt noe sånt? En Adolf Hitler?
I så fall trengte han bare å sitere sin mer anerkjente landsmann Martin Luther, som vi lutheranere feirer så stort i disse dager - og det gjorde han gjerne: Luthers aggressive og virkningsfulle agitasjon i skriftet «Om jødene og deres løgner» og liknende fikk en renessanse i nazitida, registrerer en kommentator i Süddeutsche Zeitung. Under krigsforbryterprosessene i Nürnberg hevdet flere tiltalte at de bare hadde gjort som den store reformator sa.
· · For det var i Luthers ånd å svi av synagoger og jage jøder under Krystallnatten, opptakten til Auschwitz - men la nå ikke dette ødelegge jubileet for oss: Hans kraftige realisme kunne utarte til grovkornethet, men hans geniale religiøse intuisjon ga hans tanker en dybde som ikke er blitt nådd av seinere luthersk teologi, forklarer Store Norske, uten å nevne hans aktive rasisme.
· · Og på disse premisser minnes vi med et evangelisk-luthersk sinnelag og i statskirkelige ord og toner at det er akkurat 450 år siden Martin Luther gikk fra oss. Lutherske teologer er i harnisk, meldte Aftenposten. Vel å merke over en mulig tilnærming mellom lutheranere og katolikker etter kirkemøtet i Trient i 1545 og ikke over Luthers jødefiendtlige skrift fra 1543. Like før han døde, kunne han fortelle at femti jøder hadde forsøkt å fryse inn hjernen hans med iskalde vindpust.
Og det tyder på at han led av stressbetinget forfølgelsesvanvidd, diagnostiserer kirurgen Hans-Joachim Neumann i jubileumsboka «Luthers Leiden». Men schizofren var han ikke, og knapt nok manisk-depressiv - til tross for at han ofte så en svart hund boltre seg i senga si, og spøkelser rappe nøtter på Wartburg, der han oversatte Bibelen for oss.
· · Dessuten kastet han et blekkhus etter djevelen, husker vi svakt fra før. Seinere ble blekkflekken på veggen stadig fornyet som luthersk turistattraksjon, inntil Erich Honecker fikk makten i DDR og ble den høye beskytter for feiringen av 500-årsjubileet for Luthers fødsel, kanskje et noe rundere tall enn vårt. I motsetning til jubilanten trodde Honecker ikke på andre djevler enn de kapitalistiske.
· · Og de tok jo knekken på ham til slutt - men også han var beredt til å utnytte en Luther for sine formål så lenge det varte. Vår utrettelige reformator og agitator var ikke frisk en eneste dag etter at han fylte 38 år, konstaterer diagnostiker Neumann, og det var bare hans jernvilje som holdt ham oppe, til dels i noe omtåket tilstand. Han døde av hjerteinfarkt 62 år gammel - eller «Managerkrankheit» som det heter på nytysk - og i «Young Man Luther» bortforklarte den tysk-amerikanske psykoanalytikeren Erik H. Eriksson hans tanker uten dybde:
«Luther var blant dem som aldri vet hva de tenker før de har hørt seg selv si det, og aldri vet hvor fast de tror på det de sier, før noen sier dem imot.»
· · Og det var for så vidt Hitler også, konstaterer kommentatoren i Süddeutsche Zeitung. Ingen sa ham imot, og ingen sa Luther imot heller - og la oss så smått protestere mot vår største protestant, 450 år etter.