Slaget om gasskraft

SIDE 2: PER VASSBOTN

Sannheten er at regjeringen, med statsministeren og de to mest berørte statsrådene i spissen, fører an i en form for lobbyvirksomhet som jeg ikke har sett maken til gjennom 30 års nær observasjon av norsk politikk. Før påske sier regjeringen ja til konsesjonsbehandling. Stortinget kan forlange konsesjonsbehandlingen avbrutt, men gjør det nok ikke. Dermed er slaget om gasskraft tapt før det er begynt.
· · Lurer noen på hva det er som driver regjeringen, er svaret ganske tradisjonelt: Det er hensynet til industrien, arbeidsplassene og inntektene. Jens Stoltenberg ser på norsk gass som en hvilken som helst ressurs som bør foredles i Norge akkurat som skog, fisk og olje. Det er ikkehensynet til miljøet eller nabolandenes energiproblemer som er regjeringens hovedanliggende.
· · Men slike vakre argumenter må brukes for å vinne fram. Målet er å nytte norsk naturgass til produksjon av elektrisk kraft, i første omgang til eksport, i neste omgang til industrien. De to første kraftverkene på Vestlandet er bare forordet til den utbygging som kommer, med de enorme gassreservene som finnes på norsk sokkel. Og det er, som Thorbjørn Berntsen så treffende har sagt det, Kina som må redusere CO2-utslippene så det virkelig monner, ikke lille Norge.
· · Eierne av gasskraftselskapet med det besnærende navnet Naturkraft AS er ikke akkurat kjent som landets mest idealistiske miljøforkjempere: Det er vårt statsoljekonsern Statoil, det er statsselskapet for distribusjon av elektrisk strøm, Statnett, og det er det halvstatlige industrilokomotivet Hydro. Kombinasjonen av vested interestsog statskapitalisme kan ikke bli tydeligere.
· · Det skal sterke statsråder til å stå imot slike krefter, og ingen av dagens ministere har klart det, selv om ryktene lenge gikk om at Thorbjørn Berntsen kjempet imot på kammerset. I så fall er han overkjørt og valset flat. Selv ikke Høyre, et parti som alltid prøver å bekjempe statsmakten straks det ser den, har noen motforestillinger mot statsgasskraftsosialismen. Det viser grunnlaget for den store koalisjonen som til slutt sikrer at gasskraftverkene blir bygd: Arbeiderpartiet og Høyre, med oppslutning fra Fremskrittspartiet, setter produktivitet og inntjening foran andre hensyn.
· · Grønne idealister fryser på ryggen av miljøargumentene som brukes for å øke de norske CO2-utslippene med vitende og vilje, med en mengde som tilsvarer halve nasjonens bilpark, til et nivå minst 20 prosent over det som skulle ha vært i år 2000. Det skjer naturligvis uten at miljøavgifter legges på utslippene, for da blir kraftverkene ulønnsomme.
· · Argumentet om at norskprodusert CO2-kraft som blir eksportert til Finland, Danmark og Sverige, vil komme i stedet for kullkraft og kjernekraft, bygger på den rene ønsketenkning. En sikker overgang til mindre forurensende eller farlig strømproduksjon kan bare gjennomføres etter politiske vedtak innenfor en felles nordisk eller europeisk energipolitikk. Noen slik felles energipolitikk eksisterer ikke. Selv ikke den flotte ideen om bilateralt bytte av utslippskvoter mellom land, er realisert. Allerede under Rio-konferansen ble Norges framstøt i den retning avvist som ren næringsegoisme.
· · Vil ikke det øvrige Norden ha norsk naturgass? Jo, selvfølgelig, hvis gassen leveres som gassog prisen er riktig. Danmark trenger etter år 2007 mye gass til sine kombiverk for kull, gass eller biobrensel og er glad for den ett år gamle Norge-avtalen om det. Finland har i 15 år villet kjøpe norsk gass og fikk sin rammeavtale for tre dager siden, tilsatt litt av Stoltenbergs gasskraft. Men ingen av dem kommer noen gang til å fyre sine fjernvarmeverk med gasskraft fra Norge.