Du kan allerede nå begynne å venne deg til et nytt politisk begrep: Partnerskap. Vi står overfor den andre fasen i moderniseringen av Arbeiderpartiet - og Norge.

`Det nye Norge`

Sleggene synger ikke lenger i Arbeiderpartiet. Det smeller ikke i de røde flagg. Markedet er akseptert og sosialiseringen forlatt. Men den som tror at dette gjør sosialdemokratiet til et høyreparti, er både blind og historieløs. Arbeiderpartiet vil fremdeles omfordele og kontrollere. Men skatteskruen er utslitt, og partiets ledelse vil supplere den med andre instrumenter som sikrer det offentliges andel av verdiskapingen i næringslivet. Stikkord: Eierskap, investeringer, offentlige fond.

Side 2: Av John O. Egeland

Det er gått ti år siden Arbeiderpartiet fikk det partiprogrammet som startet moderniserningen av politikken. I samme periode har sosialdemokratiske partier over hele verden kastet over bord gammel retorikk og akseptert at det private næringslivet er den mest effektive motoren i verdiskapingen. Problemet har vært å nagle fast den nye kursen i et sett verdier som harmonerer med de tradisjonelle målene: Likeverd, rettferdig fordeling, solidaritet. Men både Labour-lederen Tony Blair og Thorbjørn Jagland mener nå at de er på sporet av svaret. Briten kaller sin visjon «stakeholder society» (andelssamfunnet), Jagland snakker om partnerskap.
· · Ikke uventet er den nye plattformen uklar og full av honnørord. I kortversjonen handler det om en slags samfunnskontrakt hvor alle parter er sikret deltakelse og andel av verdiskapingen. Kjernepunktet er at dette ikke bare skal oppnås gjennom tradisjonelle midler som skattlegging og lovgivning. Motsetningene mellom offentlig og privat, mellom høy og lav skal erstattes av et forpliktende samarbeid og offentlige investeringer som høster av verdiskapingen. Samtidig betones personlig ansvar og frihet stadig sterkere.
· · Det er fundamentale endringer i internasjonal økonomi og teknologi som tvinger fram en ny bruk av politiske virkemidler. I Arbeiderpartiet snakker modernistene med kald forakt om Høyre som et stillestående klasseparti uten forståelse for den endrede dynamikken i forholdet mellom stat og næringsliv. De peker på at de enorme investeringene i utviklingen av ny teknologi, utdanning og nye næringer gjør de gamle motsetningene mellom stat og marked uinteressante. Som bevis fører de næringslivets nesegruse beundring for Gro og regjeringens økonomiske politikk.
· · Dette kjærlighetsforholdet kan lett føre til en politisk kortslutning: At Arbeiderpartiet har ofret sin vilje til makt på markedets alter. Men vi er bare inne i en fase hvor det politiske arsenalet er under fornyelse. Noen signaler om en ny kurs blinker allerede: Folketrygdfondets voksende makt, partistriden om graden av kontroll med forretningsbankene, og LOs krav om opsjoner og deling av overskudd. I denne kursen ligger atskillige doser pragmatisme, men også spirene til nye former for maktutøvelse.
· · Spørsmålet om statens framtidige eierandel i forretningsbankene illustrerer dette. Statsministeren og partiformannen har ulike ambisjoner når det gjelder eierandelens størrelse. Jagland vil helst beholde full kontroll, mens Gro mener en betydelig minoritetspost er tilstrekkelig. Men når det gjelder utbyttepolitikken er det ingen uenighet. Regjeringen kjører beinhardt for å få et så stort utbytte som mulig på statens hånd. På denne måten sikrer staten seg andel av verdiskapingen uten å ta skattesystemet i bruk. Sentralt plasserte tillitsmenn i Arbeiderpartiet er på ingen måte fremmed overfor å ta i bruk slike metoder i andre næringer.
· · Den videre moderniseringen av Arbeiderpartiet henger nøye sammen med rollefordelingen mellom Gro og Jagland. Partiformannen var sentral i moderniseringens første fase, og ser seg selv som drivkraften i den videre utviklingen. I denne selvforståelsen ligger også at Gro ikke er noen typisk reformator. Hennes rolle har vært å gjennomføre den nye politikken og sikre kvalitet i alle ledd. Men den sentrale pådriveren er hun ikke. Derfor er spørsmålet om Arbeiderpartiets tronskifte noe mer enn et personvalg. Det dreier seg også om moderniseringens fart og retning.