`Fra evighet til evighet`

Av FREDRIK WANDRUP

«Over hele planeten prøver en fortvilt befolkning å søke dekning. Milliarder har ikke noe sted å gå. Noen flykter langt ned under bakken, og søker desperat tilflukt i huler og nedlagte gruvesjakter, eller drar til sjøs i ubåter. Andre går berserkergang, morderiske og hensynsløse. De fleste bare sitter, nedslått og forvirret, og venter på slutten.
Denne pressemeldingen dumpet ned på skrivebordet forleden, men den var heldigvis ikke fra et nyhetsbyrå. Den var fra Universitetsforlaget, som utgir en bok med tittelen «De siste tre minuttene». Meldingen fortsetter:
· · «Høyt over dem avtegner en enorm lysstrime seg på himmelens vev. Det som begynte som en spinkel strålebunt med mykt utstrålende tåkemasse, har dag for dag vokst til en virvelstrøm av kokende gass i verdensrommets vakuum. I spissen av en røykstripe ligger det en mørk, uformelig, truende klump. Kometens bitte lille hode gir et villedende inntrykk av dens ødeleggelseskraft. Den nærmer seg jorden med en fart på 60 000 km/t - en billion tonn is og stein, på vei til å treffe jorden med sytti ganger lydens hastighet.»
· · Paul Davies heter forfatteren bak disse linjene, og han er ingen science fiction-forfatter. Han er vitenskapsmann. Det han skildrer, er en hendelse man lenge var sikker på kom til å inntreffe 21. august, år 2126. Da skulle etter alle - unnskyld - solemerker følgende skje: Den såkalte Swift-Tuttle-kometen skulle treffe jordkloden. Men pust lettet ut, nye beregninger har vist at den trolig bommer med et par uker. Våre etterkommere er trygge.
· · Eller er de det? Og hva med oss? Åtteåringen og jeg går omkring i vinternatta med kikkert og ser på stjerner. Myriader av dem kommer fram gjennom kikkertforstørrelsen, lyspunkter som ikke er synlige for det blotte øyet. Vi er langt fra byens lys, og himmelen er kullsvart. Det er svært vakkert, synes vi begge to. Men der ute, forteller Davies i sin bok, der ute lurer minst 10 000 objekter fra «de iskalde ytterste delene av solsystemet», massive kometrester som fyker fram og tilbake i det vi kaller verdensrommet og som kan treffe oss. Davies skriver: «Mange av disse objektene er i stand til å gjøre mer skade enn alle jordens atomvåpen til sammen. Det er bare et spørsmål om tid før ett av dem slår til. Når det skjer, ligger menneskene dårlig an.»
· · Og menneskene, det er oss, det, der vi retter kikkerten ut mot stjernebildene. I samme serie som «De siste tre minuttene», finner vi «Universets opprinnelse» og «Menneskehetens opprinnelse». Slike bøker har en tendens til å minne oss om vår egen ubetydelighet. Menneskene oppsto for sju millioner år siden, leser vi, men forstår vi «Universets opprinnelse» rett, er vår samlede historie likevel bare et strå i vinden. «Vår egen skjebne er uløselig knyttet til stjernenes skjebne,» skriver Davies. Lykkelig den som har en kikkert.