Lokomotivet svikter

Av PETER NORMANN WAAGE

Tyskland har den korteste arbeidstida, den høyeste gjennomsnittlige bruttolønnen og de høyeste sosialutgiftene i verden, skriver siste nummer av det tyske ukemagasinet Focus, og spør om sosialstaten er blitt sin egen fiende. De strenge arbeidsbestemmelsene står i veien for videre vekst, og dermed for finansieringen av de sosiale godene. Når en arbeidsgiver betaler 100 mark i lønn, går 80 mark til forskjellige avgifter. Fagforeningene har oppnådd goder som er ukjente eller allerede under nedbygging i andre land.
· · Dette har skjedd fordi storparten av tysk industri er basert på fagarbeidere. Arbeiderne har hatt et sterkt forhandlingskort, til gjengjeld har de bygd opp en av verdens mest pålitelige industrier. Men så er den som nevnt tilpasset forrige århundre og kommer til kort overfor dagens informasjonsteknologi. På det feltet er andre land ledende. Som følge av dette foregår en «brain-drain» fra Tyskland: Forskere innen bioteknologi og andre spissvitenskaper reiser, mens ufaglært arbeidskraft kommer. «Også en av velferdsstatens seirer over markedsøkonomien,» skriver magasinet.
· · Artikkelen i Focus er en kommentar til Newsweeks hovedoppslag nylig, om «den tyske syken», der artikkelforfatterne også diagnostiserer lidelsen som en forvokst sosialstat. For dem kommer denne blant annet til syne i de rigorøse lukningsbestemmelsene - det er umulig å kjøpe dagligvarer mellom klokka 15 på lørdag og mandag morgen - og i de mange byråkratiske hindringene for næringslivet. Det kreves godkjenning fra 89 forskjellige kontorer for å starte et foretak i Nordrhein-Westfalen.
· · Den sosiale markedsøkonomien, og noe man kan kalle lov- og rettsfanatisme, er begge egenskaper som med rette forbindes med Tyskland. Men om det ikke er vanskelig å se deres karikaturer, har de ikke desto mindre sider som gjør at Tyskland kan måle seg med andre land. Det kommer bare an på målestokken.
· · Både Focus og Newsweek setter fram USA som forbilde. Mens Tyskland siden 1990 bare innen industrien har mistet en million arbeidsplasser, skapes det i USA hvert år mellom en og to millioner arbeidsplasser. De skriver imidlertid ikke noe om forholdene for arbeiderne. Det gjorde derimot New York Review of Books i slutten av februar.
· · Fagarbeidere har knapt noen framtid i amerikansk industri. Kunnskapen er programmert inn i datamaskiner, som framstiller standardiserte deler. Arbeideren kan i løpet av et par måneder læres opp til å produsere hva som helst. Bilindustrien, som utkonkurrerer den tyske, baserer produksjonen på lavtlønnet, innleid arbeidskraft, eller på at standardiserte deler produseres på mange forskjellige steder. Resultatet er at veksten de siste fem åra ikke har berørt gjennomsnittsfamilien. Tvert imot, reallønningene har sunket. Man snakker om en «grusom og ubarmhjertig kapitalisme» som krever jerndisiplin av befolkningen og som overfører verdiene fra middelklassen til et nytt, teknologisk aristokrati og til kapitalhandlerne.
· · Tysklands krise har sammenheng med kravet om modernisering. Men like sant som at industrien er tilpasset forrige århundres krav, er det at det samfunnet som vokser fram av den «amerikanske modellen» ikke kan føre til annet enn umenneskelighet. Derfor må vi håpe at Tyskland ikke ser seg blind på det amerikanske forbildet, men finner en moderniseringsform der forståelsen for økonomiske og sosiale rettigheter er bevart. For uansett økonomi er det menneskene som skaper samfunnet, ikke en abstrakt vekst.