Fra gard til industri

Av GUDLEIV FORR

Den siste hesten lunket hjem fra melkerampa en gang i 1960-åra. Men sentraliseringen av produksjonsanleggene hadde startet lenge før. Det var en naturlig følge av det regionale samvirkesystemet med prisutjevning. Jo mer rasjonelt meieriene ble drevet, desto mer ble det igjen til bonden. Lastebil og raskere veier gjorde det mulig å samle større mengder melk til stadig større produksjonsanlegg. Forbedret kjøleteknikk på gardene gjorde at det ikke var avgjørende at meieriet lå i gangavstand for hest. Det var som med de første smelteverkene i Industri-Norge. De måtte legges der strømmen ble produsert. I dag er det viktigere at de ligger gunstig til i forhold til markedene.
· · Meieriene var bygd på samvirkeprinsippet. Det forutsatte geografisk og kulturell nærhet mellom medlemmene. Det var lokalt initiativ som fikk dem i gang og det var det lokale fellesskapet som var bærebjelken i driften. De bøndene som ikke var med i styre eller representantskap, følte tilhørighet gjennom det daglige møtet ved melkerampa.
· · Utviklingen mot store regionale meierier har økt avkastningen, men svekket tilhørigheten. Medlemmene må argumentere annerledes for systemet. Forestillingen om «vårt meieri» er blitt ofret på inntektsmaksimeringens alter. Meieripipa, som var et like viktig symbol for bygdefellesskapet som kirketårnet, kunne ikke lenger sees fra garden. Ja, den ble unødvendig. Ved de moderne produksjonsanleggene i byen har elektrisiteten erstattet brikettene fra det lokale sagbruk som varmekilde i produksjonsprosessen. Og på kontoret sitter det ikke lenger meieribestyrere med landbruksutdanning og meieriskole. De er blitt direktører med bedriftsøkonomisk utdanning. Når de styrende organene møtes, er det deres argumenter som slår igjennom fordi den lokale fornuft er blitt liggende igjen i de gamle meierilokalene der det er blitt slakteri eller Rimi-butikk.
· · Dette er det samvirket som nå skal møte nye framstøt for enda mer lønnsom produksjon. Forsvarsverkene er svekket. Frikonkurranse antydes som et mål i tiltakspakken som Statkonsult har laget for landbruksministeren. Pessimistene blant bøndene frykter at det vil bety slutten på det produksjons-og markedssystemet som er bygd opp siden kriseforliket mellom Bondepartiet og Arbeiderpartiet i midten av 1930-åra. Det er som kjent en mellomting mellom marked og plan, der samvirket agerer på statens vegne. Gunhild Øyangen, som er i ferd med å gjøre departementet for bønder om til et departement for forbrukere av landbruksvarer, mener tiltakene skal få separatorene, kjernene og ystekarene i virksomhet igjen der de er blitt nedlagt av meierisamvirkets egen sentralisering. Konkurranse skal gi billigere og bedre produkter, et mer rasjonelt produksjonssystem og bedre lønnsomhet for bøndene. Men noe går nok tapt underveis.
· · For det som aldri kan fanges opp av de økonomiske regnestykkene, er den kulturen som melkerampa representerte. Gjennom de hundre år som er gått siden norske bønder ble melkeprodusenter og meierieiere, bidro den avgjørende til den sosiale vev på bygdene. Det var Arbeiderpartiets fortjeneste at partiet koplet forbrukerinteressene med produsentinteressene og lot det gå opp i en høyere distriktspolitikk. Etter hvert er overføringene til landbruket rett nok blitt så formidable at noe måtte gjøres. Men når liberale økonomer begynner å regne, fanger de ikke opp de delmål som systemet også oppfyller. Økonomene vil helst vise klart og usminket hva ting koster.
· · I dag må bøndene ta Volvoen til kafeteriaen på Domus for å få seg en prat om fag og politikk. Bonden er blitt en ensom arbeider med kone som er lærer eller omsorgsarbeider og unger på skolen. Det er en del av den pris bonden betaler for å tjene bedre, enten det skjer innenfor det hevdvunne system eller under frikonkurransens formodete muligheter. Undersøkelser viser at han trives. Men han savner nok melkerampa.