Europeisk perspektiv

Av PER VASSBOTN

For naturligvis finnes alternativet: Et nordisk og/eller europeisk naturgass-samarbeid. Det nordiske har eksistert i 15 år som en lovende idé, uten at ledende politikere i Norden har vært i stand til å realisere det. Faktisk oppgir Jens Stoltenberg den langvarige, resultatløse utrednings-og forhandlingsfasen i Norden som en medvirkende årsak til at han nå kjører fram sine to gasskraftverk på Vestlandet. Dermed feller han en knusende dom over egen avmakt, en avmakt han må dele med sin egen statsminister. Hvor har de vært i alle disse årene? Iallfall ikke på banen.
· · Hvorfor er det ikke blitt noe nordisk gass-samarbeid? En finsk aktør sa det slik for noen år siden: - Ni har gasen, vi vill köpa gasen, men därimellan ligger Sverige. Gass gjennom en rørledning fra Haltenbanken til Finland ville bli en kostbar fornøyelse. Finnene måtte betale ikke bare for gassen, men også for transporten, det vil si finansieringen av rørledningen. Bare hvis svenskene også koplet seg på og kjøpte minst like mye som finnene, ville det bære seg. Det som manglet var regjeringer som ville finansiere rørledningen, som en like naturlig statsoppgave som å bygge veier og bruer mellom landene.
· · Under Carl Bildt var det null interesse for saken, og den norske regjeringen hadde ingen annen mening. Ingvar Carlsson har under presset fra kjernekraftavviklingen nedsatt en energikommisjon. I dens mandat inngår naturgass fra Norge som en mulighet, riktignok mest som en teoretisk størrelse. Samtaler mellom den nye regjeringen under Göran Persson og partilederne i Riksdagen vil i løpet av våren vise om det er grunnlag for et internt svensk forlik om alternativene, og om Norges naturgass kommer med i bildet. Ferske uttalelser fra energiminister Jörgen Andersson tyder på at det primære ønske går i retning av private svenskeide varmeverk på vestkysten drevet av norsk gass. Stoltenbergs CO2-elektrisitet kommer lenger nede på lista.
· · Til høsten står saken for n-te gang på dagsorden for Nordisk Råd. Det foreligger allerede mange kart over hvor rørledningene kan gå. De mest realistiske traseene går fra norsk sokkel over Danmark og Sør-Sverige til Finland, gjennom de mest folkerike delene av Norden, hvor markedene fins. Etter initiativ fra det meget utholdende finske formannskapet utreder nordiske embetsmenn i disse dager naturgassens rolle i den framtidige nordiske energiforsyningen. I sommer skal dessuten energiministrene gjøre seg opp en mening om saken. Da er det å håpe at Jens Stoltenberg har mer å fare med enn hittil. Ildprøven på om han er noe til energiminister blir om han og hans regjering vil satse nordisk og europeisk.
· · De tre nordiske lands medlemskap i EU og integreringen av det nye Europa i øst åpner unektelig for et langt større perspektiv enn de som ender i fjøresteinene på Kårstø og Kollsnes. Europa-kommisjonen har allerede bevilget de første pengene til transeuropeiske nettverk for energi og transport, ikke minst for å redusere arbeidsledigheten. Det finnes store penger både i Nordens og i EUs investeringsbank til å bygge slike nettverk. De nåværende EU-land, Polen og de tre baltiske statene er med. Dette Trans European Network ville kunne avsette store mengder gass fra det politisk stabile Norge. Det ville ha stor sikkerhetspolitisk betydning i tillegg til det energimessige. Alternativet, også for Finland, er gass fra Russland.
· · Det er merkelig at den regjeringen som for knappe to år siden satset alt på at Norge skulle bli en aktiv medspiller i det nye Europa, nå har glemt det europeiske perspektivet. Mente den ikke noe med sitt ja til EU?